(Den afrikanske artikkelforfatteren stiller seg her et spørsmål: hvorfor greide land som har hatt langt mer å stri med enn de afrikanske, for eksempel Vietnam, seg så bra mens alle svarte nasjoner mislykkes i sine forsøk på å utvikle seg?

Og hvorfor er svarte alltid fattige og ute av stand til å skape velfungerende samfunn, ikke bare i Afrika, men også andre steder som f.eks. Haiti? Dette som en kontrast til hvite mennesker som kan starte med to tomme hender hvor som helst i verden og skape velfungerende og vellykkede samfunn?

Den triste konklusjonen til forfatteren er at det ikke er undertrykking, imperialisme eller urettferdige handelsavtaler som holder Afrika nede, men det afrikanske folkets inkompetanse og mangelfulle evner.

En sjokkerende og ærlig artikkel skrevet av en afrikaner med innsikt i de geo-politiske, historiske og kulturelle forholdene som preger dagens verden. Artikkelen vil garantert gi deg noe å tenke på i forbindelse med omdanningen av Norge fra et etnisk nordisk samfunn til et "flerkulturelt helvete" og i forhold til fattigdomsproblematikken i Afrika.

Og så gir vi ordet til Elias Biryabarema):

Yoweri Museveni(bildet til venstre) har en bakgrunn som blant annet inkluderer en god utdannelse. Han er en rolig og velartikulert mann. Han tenker klart og er intelligent. Hans forståelse for dagens globale politikk, deler av den meget komplisert, er svært god.

I åresvis brukte han sin unge energi til å bekjempe nedrige regimer. Flere ganger unnslapp han såvidt døden. Han utviste besluttsomhet, forsakelse, kjærlighet til folket sitt og en dyp avsky for undertrykkende lederskap. Denne mannen har helt klart ingen mangler på gode kvaliteter.

Allikevel, til historiens store forbauselse, så har herr Yoweri Kaguta Museveni allikevel feilet. 20 års arbeid med å bygge en nasjon har produsert inkompetanse så sjokkerende at noen mener at en psykopatisk analfabet, Idi Amin, gjorde en bedre jobb.

Uganda har vært stabilt lenge nok. Forholdene har ligget til rette for en kraftig økonomisk oppsving i 20 år. Mr Museveni har nytt generøs godvilje fra nesten alle av verdens rike land. De har øst inn penger uten stans og i formidable mengder.

Uganda skulle ha hatt en kraftig økonomisk vekst. Det har vi ikke. Vi står fast. Det gjør også Tanzania, Sudan, Etiopia, Mali, Ghana, Burkina Faso, Kenya, Eritrea, Malawi, Kongo og stort sett hele det svarte Afrika, bortsett fra regionens eneste økonomiske stormakt: Sør-Afrika. Dette fikk meg til å stille meg selv et spørsmål: kan svarte mennesker bygge rike samfunn?

Omtrent hver eneste grunn, fra slaveri, imperialisme, neo-imperialisme til urettferdige globale handelsregler har blitt brukt for å forklare hvorfor de svarte nasjonene i Afrika ligger så langt bak resten av verden. Disse forklaringene har blitt motbevist så mange ganger at det nå har blitt nødvendig å se lenger enn til slike kortsiktige forklaringer.

Den ekstreme motstanden mot utvikling og de mystiske kreftene som hele tiden tramper våre nasjoner ned, har faktisk sine røtter dypt inne i oss, ikke fra utsiden slik det har blitt hevdet i flere tiår. Omtrent hvoren du ser så florerer det med bevis for dette.

Vietnam led gjennom en periode med krig og imperialisme, og ble til slutt tvunget i kne av Frankrike i 1884. De kjempet igjen en knusende frigjøringskrig, som varte i nesten ti år, helt til Frankrike ble beseiret i 1954. Så kom den episke kampen fra 1965 til 1973 mot USA og deres allierte som forsøkte å knuse de nord-vietnamesiske kommunistene.

(Vietnam, bildet til venstre, har reist seg fra ruinene og nyter stor økonomisk vekst. Samtlige afrikanske land, som har bedre forhold for utvikling har alle stått stille eller forfalt etter at de hvite kolonistene trakk seg ut av området).

Da geværene stilnet i forbindelse med de amerikanske troppenes tilbaketrekning i 1973, og til slutt med Saigons fall i 1975, sto Vietnam igjen med et grusomt dødstall på mellom tre og fire millioner. Diplomatisk isolert, med økonomien i grus og befolkningen lemlestet og traumatisert på en skala ingen svart, afrikansk nasjon har sett (med unntak av Kongo), så så det ikke ut til at Vietnam ville ha noen sjangse til å lykkes.

Men kun 25 år etter stormer Vietnam frem på verdensscenen som en økonomisk betydningsfull nasjon. Deres eksportvarer flommer inn over vestlige nasjoner; tung og avansert industri blomstrer opp i et raskt tempo. Landets brutto nasjonalprodukt, på $258 milliarder, opplever en gjennomsnittlig årlig vekst på 8%, kun Kina har en høyere vekst i Asia.

Europa måtte sette på bremsene for landets skoeksport etter at de nesten utkonkurrerte alle tilvirkerne av sko på kontinentet.

I følge en nyhetsrapport i New York Times den 25.oktober 2006, så selger Vietnam nå "ni ganger så mye til amerikanere som de kjøper derfra". Siden 1990, på kun 15 korte år, har Vietnam gjennomført en av de mest oppsiktsvekkende økonomiske bragdene i verden: de har redusert antall fattige i landet (i følge verdensbankens standard), med subsidier fra $1 til $51 om dagen, til 8% av sine innbyggere.

Her hjemme kan den type kriger og de ødeleggelsene som Uganda har lidd under etter at vi fikk selvstendigheten vår knapt sies å ha vært så skadelig som katastrofen som rammet Vietnam. Dette stemmer for mange av de svarte, afrikanske nasjonene.

Men forskjellene er oppsiktsvekkende. Vietnams økonomi går til værs. Sør for Sahara har Afrika stått dønn stille og er mer kjent for: konstante utbrudd av sykdommer, bønn om nødhjelp, indre strid, folkemord, kronisk korrupsjon, dårlig eller ikke-eksisterende infrastruktur, grunnlover som blir brutt og statlige nederlag enn noe annet.

Den avskyelige fasiten er, i følge et overslag utarbeidet av den sør-afrikanske organisasjonen Brenthurst, at en kolossal sum på $580 milliarder som har blitt gitt i utviklingshjelp har strømmet inn i regionen etter at vi fikk selvstendighet. Hvorfor har vietnameserne overvunnet sine historiske tilbakeslag og greid seg godt mens det svarte Afrika har stagnert eller hatt tilbakegang?

(Australia ble bygget opp fra ødemark til et rikt og velfungerende land i løpet av få generasjoner. I grell kontrast står de negroide nasjonene som lever i stor nød til tross for at forholdene har ligget til rette for utvikling i mange tiår).

Eller hvis vi stiller et annet spørsmål: hvorfor greier hvite mennesker seg alltid godt uansett hvor de slår seg ned mens svarte mennesker går i motsatt retning? Storbritannia startet sitt kolonistyre med å herske over små territorier på det australske kontinentet i 1788.

Det tok flere tiår før britene samlet alle områdene til en samlet australsk koloni. Store grupper europeere emigrerte og slo seg ned der på 1800-tallet. Disse emigrantene startet med lite eller ingenting og etablerte den økonomisk- og militært mektige nasjonen som i dag er Australia. Historien til New Zealand, det andre hvite landet i området, er mer eller mindre den samme.

Se så på kontrasten mellom disse nasjonene og Haiti, den eneste svarte nasjonen utenfor Afrika. Landet fikk selvstendighet i 1804. Det ligger nær USA, det rikeste markedet i verden, og Haiti har en kystlinje som ingen andre afrikanske nasjoner, som klandrer sin innelåste geografiske posisjon for sin fattigdom, har.

Og greit nok, landet har en ganske brutal fortid, men ikke i nærheten av Vietnams. Men hva har våre haitiske brødre gjort med disse generøse naturlige fordelene: det er fortsatt det mest underutviklede landet på den vestlige halvklue, med problemer som følge av mangel på livsnødvendige varer, periodiske statskupp, voldelige og kaotiske utbrudd fra blodtørste gjenger. Både hjemme og borte, der har har du det svarte folket i et nøtteskall. Haiti er faktisk kanskje det beste vi kan oppnå innen nasjonsbygging.

Etiopia ble aldri kolonisert. Landet hadde en imponerende høy andel innbyggere som kunne lese og skrive så tidlig som 1970, et faktum en venn av meg nylig informerte meg om.

Landet har en rik kulturell arv som deles av store deler av befolkningen og de har et felles opphav. Dette skulle ha sendt Etiopia opp og frem, men i stedet ser vi dette landet som et skammens portrett av sult og sykdom.

(Etiopia ble aldri kolonisert og hadde alle forutsetninger for å bli et rikt og velfungerende samfunn. I stedet rår fattigdom og nød).

Og så, tilbake til spørsmålet jeg har tygget på om og om igjen i den senere tid: kan svarte mennesker bygge rike, velfungerende samfunn? Jeg er fast overbevist om at svaret er et trist NEI. Den hoderystende inkompetensen til president Museveni er dermed ikke nederlaget til et individ. Det er nederlaget til et folk: svarte folk.

Museveni var kun dyktig etter vår lave standard. De skammelige begrensede resultatene av hans regime som lovte "grunnleggende endringer" må derfor forstås i denne triste sammenhengen.