Når man hadde med slike hatefulle og blodtørstige fiender som han hadde måtte han sikre seg som best han kunne.
Egentlig hadde han ingen personlige fiender, men for den politiske internasjonale jødedommen og deres
kommunistlakeier var han like fullt en fiende. De hatet ham fordi han var av germansk rase og på grunn av hans
heltemot og rakryggethet.
Egenskaper som var totalt fremmede for dem. Sakte trykket han ned håndtaket på stuedøren og åpnet den på gløtt
mens han kikket inn i stuen. Ingenting. Tomt. Rolig gled han inn i rommet og ble stående helt stille mens han
lot sansene jobbe intenst. Det var noen der likevel. En han ikke kjente, men som han likevel syntes å minnes
fra den gangen ved Charkow-fronten da han ble hardt såret av granatsplinter.
En ung kvinne var det. Nydelig. Som i drømmer han hadde hatt. Langsomt, men sikkert så han henne klarere til
hun stod brynjekledd foran ham i et dempet lys som så ut som det kom utenfra og ovenfra. I venstre hånd holdt
hun et skjold med stålbeslag rundt kanten og et kryssende kobberbeslag med forsterkning i midten. Et av hans
folks gamle solkors. I høyre hånd holdt hun et kombinert stikke- og kastespyd. Under hjelmen flommet det lange
håret hennes ned på skuldre og rygg. Hun hadde et alvorlig, ja nesten strengt utrykk i ansiktet. Lenge ble de
stående og se på hverandre. Langt borte fra hørte han lyden av raketter og bombeslag som markerte at franskmennene
hadde begynt feiringen av 14. Juli. Den nasjonale festdagen deres. Den datoen de i 1789, oppildnet av jakobinere
og jødiske bakmenn, stormet Bastillen (byborgen i Paris) og befridde alle de "politiske" fangene. Ha-ha. Flausen
var at det ikke var noen politiske fanger der. Det var 7 innsatte i fengselet: 2 sinnssyke, 4 bedragere og 1
sedelighetsforbryter. Så mye for den frigjøringen.
Peiper forsto at hans tid var kommet. Han visste hva det betød når en kriger så Valkyrien sin klart for seg i
kamp. Han var forberedt og så klar som noen mann i det hele tatt kan bli. Dagen i forveien hadde han sendt sin
elskede kone og datter til sikkerhet i Tyskland. Der ville gode venner og hans andre barn ta vare på dem og
beskytte dem mot morderne. Selv var han blitt igjen. Han var germaner og flyktet ikke fra det pakket som hadde
vært etter ham så lenge. I det siste hadde de trappet opp hatkampanjen sin, godt hjulpet av franske kommunister
med deres hovedorgan "L'Humanité" fra Paris i spissen. Men han hadde vært i kamp før uten å flykte og hadde ikke
tenkt å vike nå heller.
Som gammel Waffen-SS-soldat og europeisk frihetskjemper i forsvarskampen mot den ugudelige bolsjevikhorden i den
store europeiske frihetskrigen visste han at flukt ikke løste noen problemer. Altså ble han og ventet på at den
siste kampen kunne begynne. Og nå var tiden kommet. Valkyrien som stod foran ham var den første som brøt
stillheten: "Kan du se meg godt, Joachim?" "Ja," svarte Peiper. Tidligere Standartenführer i Waffen-SS. "Denne
gangen ser jeg deg godt. Jeg har sett deg før også, men bare som en skygge som har forsvunnet igjen". "Ja, denne
gangen skal vi dra sammen herfra. I dag skal du treffe de gamle kameratene dine igjen. De som tidligere er falt
i kamp mot Europeernes svorne fiender. Det er gjort klar en æresplass til deg i de falnes hall: Valhall. En som
sømmer seg for en av den siste store broderkrigens beste og tapreste offiserer. Jeg har fulgt med deg hele tiden,
Joachim. Mer enn en gang har jeg beskyttet deg med skjoldet mitt og slått fiendene dine til jorden med spydet
mitt. Men nå har Allfader Odin selv kalt deg opp til seg til den hallen som er forbeholdt dem som faller i kamp".
Mens hun snakket, hørte Peiper at de to jakthundene som løp fritt på den inngjerdete tomten hans bjeffet advarende
fra den andre siden av hagen. Han løp over til et vindu som vendte mot hundene og knuste glasset med at slag av
geværkolben. Han feide kolben rundt i rammen for å fjerne glassplinter og la seg i stilling. Fem raske
skuddglimt fra en maskinpistol splitter nattemørket og hundene skriker i smerte. Peiper sender to kjappe skudd
mot munningsflammene, men føler at det var bom. Hundene ligger som to mørke bylter på jorden og klynker svakt.
Før han rekker å kaste seg ut av vinduet for å gå til motangrep smeller det i veggen på den andre siden. Huset er
omringet. En kule slår inn i veggen der hvor hodet hans nylig hadde vært. Han svarer med et raskt skudd før han
stormer gjennom huset for å hindre angriperne i å komme inn. Men de ville ikke inn. Det var ikke et slag mot
døren han hadde hørt. Det var lyden av Molotov-cocktails som knuste mot veggen mens brennende bensin sprutet
utover. Peiper slenger et skudd etter en skygge utenfor og hører innslaget etterfulgt av et stønn. En av djevlene
er truffet, men desverre ikke dødelig.
Det må være mange av dem. Flere bensinbomber treffer huset. Flammene gjør etterhvert natten lys som dagen. Den
dagen han ikke skal få oppleve å se. Den eneste sjansen er å komme seg ut. Bryte gjennom ringen av angripere og
selv gå til motangrep utenfra. Det er Peipers spesialitet. Og det er en av de egenskapene som gjorde ham elsket
og avholdt av mannskapene hans og respektert og æret av andre offiserer uansett hvilken hær de kjempet i. Og som
gjorde ham til en av de høyest dekorerte soldater i krigen. Det var slik han hadde reddet general Postels 320.
infanteridivisjon som var fullstendig omringet av overlegne sovjetstyrker ved Charkow-fronten. En bragd ingen
offiser på den andre siden kom opp mot under hele krigen. Han klarte til og med å få med 1500 sårede mens de
kjempet seg ut. Deretter snudde han og gikk til motangrep. Men det var ikke tiden til å minnes nå.
Den ene siden av huset var ennå ikke angrepet. Peiper åpner et vindu der og begynner å klatre ut idet han får et
slag i magen som kaster ham bakover på gulvet. Utenfra hører han et triumferende rop. Litt etter ser han en
skikkelse ved vinduet. Han får løftet geværet og skutt og hører kulen treffe, men han hører også at den skadde
får løpt vekk. Nåja, så lett skal de ikke få ham. Han sleper seg inn i stuen igjen og støtter seg mot veggen.
Et par brannbomber har havnet inne i huset som etter hvert står i full fyr. Huset ligger ensomt til og
skuddsalvene er blitt borte i fyrverkeriet fra den nærmeste landsbyen. Og om noen hadde hørt det hadde de sikkert
ikke turt å gripe inn mot morderne og brannstifterne likevel. Så stor er folks frykt for ZOG blitt.
Det var et flott hus i bayersk stil som han flere år tidligere hadde bygget selv. Mens byggingen foregikk bodde
han i telt på tomten for å spare penger. De hadde hatt mange gode år der. År som nå tok slutt. Det som nå betød
noe var at familien hans var i sikkerhet. Og det at han nå fikk møte sine forfedre i henhold til Waffen-SS og den
gamle germanske æreskodeks: kjempende. Aldri skulle skammen over å dø i sotteseng komme over ham. Heldigvis.
Åtte ganger var han blitt såret under krigen av granatsplinter og geværkuler. Han var kommet ærerik og med hevet
hode gjennom de latterlige rettsfarsene som ble kalt "Nürnbergprosessene" hvor 59 "amerikanske" og andre
internasjonale jødiske torturister fikk slippe løs sadismen og terroren sin på uskyldige tyske offiserer og
soldater med lemlestelser og død til følge.
Men ingen tortur hadde nyttet mot Peiper: "Dere må gjerne slå meg i hjel, men jeg kan ikke innrømme noe jeg ikke
har gjort." De allierte "dømte" ham likevel til døden i 1946.
Noen år etter ble dommen omgjort til livsvarig fengsel av en amerikansk senatskomite som fordømte "rettssakene"
og de mennene som hadde ledet dem i harde ordelag. For ZOG og deres lakeier var det tydeligvis ikke populært.
Europeiske patrioter skal tas. Den gang som i dag. Og nå var altså turen kommet til Peiper.
Han fyrte av to skudd mot en skygge i døren. Bom. Han så ikke så godt lenger. Det sved i øynene og lungene
verket. Blodtapet merket han også etterhvert. Gardiner og møbler stod nå i full fyr. Huset hans var omgjort til
et privat lite Holocaust (Brennoffer). Han vendte hodet og så henne komme mot seg.
Hun så ikke så streng ut lenger nå. Trekkene var myknet. Hun smilte kjærlig til ham og varme og ømhet lyste ut av
øynene hennes. Det viste seg et svartsnusket og hatefullt fjes i døråpningen som siktet på ham. Peiper løftet
geværet og tømte magasinet i det stygge trynet og i det kulene slo inn og knuste det motbydelige synet var det
som det forvandlet seg til en slange som ble borte på vei mot helvete. Han husket fra barndommen at det var
slått fast i bibelen noe om giftslanger og barn av djevelen. Og nå hadde han sett det selv. Men så kjente han at
geværet ble stadig tyngre. Han dro i avtrekkeren, men ingenting skjedde mere. Magasinet var tomt.
Han kjente prosjektilet slå inn på siden av magen, men han følte ikke lenger noen smerte. Klærne hans hadde også
tatt fyr og han så flere skuddglimt. Valkyrien samlet ham opp i armene sine og bar ham ut til hesten sin og satte
ham opp foran seg. Hun hadde fulgt og beskyttet ham gjennom så mange år fra han i 1933 hadde meldt seg som
frivillig 18-åring og europeisk idealist til Waffen-SS. Verdens beste hærstyrke noensinne. Takket være menn som
Peiper. Fulle av europeisk idealisme og frihetstrang hadde de slåss for de europeiske folks frihet mot den
politiske internasjonale jødedommen og deres allierte som hadde erklært hans land og elskede folk krig den 24.
mars 1933.
Nå fikk andre overta. Da de steg opp i luften så han at begge hundene prøvde å slepe seg mot huset med et
blodspor etter seg. De fordømte sadistiske morderne hadde ikke engang brydd seg om å gi dem nådeskuddet. Midt i
flammehavet så han en liten bylt i full fyr der han tidligere hadde stått. Men den hadde ikke lenger noe med ham
å gjøre. Han gledet seg plutselig til å treffe igjen de gamle kameratene som var falt i kamp tidligere. Han håpet
også at flere ville gjøre som dem og gå med ære i den krigen som de europeiske folk nå kjempet mot sine evige
dødsfiender. Og som nå blusset opp igjen med ny styrke. De samme gamle fiender, men denne gang med ny taktikk.
, ble
myrdet og brent inne i huset sitt ved Traves i Elsass natten til 14. Juli 1976. De to vakthundene ble funnet
stygt såret på tomten. Ved siden av Peiper lå geværet han hadde lånt med tomt magasin. Han hadde bitt godt fra
seg. Brannen var påtent av mange Molotov-cocktails. Hans kone og 3 barn ble boende i Tyskland. Peiper var nr.
377 som ble beæret med Ridderkorset med Eikeløv. 28.desember 1944 ble han som nr. 119 også tildelt sverdene til
eikeløvet. Samtidig ble han forfremmet til Standartenführer. Både jøder og kommunister hadde vært etter ham.
Morderne ble ikke tatt. Selvfølgelig. ZOG-djevelen sørger som kjent for sine. Måtte han ikke være alene om å gi
alt i kampen mot europeernes evige og hatefulle dødsfiender. Fred være med hans minne.
Heil Jochen Peiper! Heil Waffen-SS!