Mine damer og herrer.
Jeg har blitt bedt om å fortelle dere om det store ukjente fra den andre verdenskrig: Waffen SS.
Det er ganske utrolig at organisasjonen som både var politisk og militær, og som gjennom hele den andre verdenskrig hadde
mer enn en million frivillige, er så totalt ignorert i det offentlige rom.
Hvorfor?
Hvorfor er det sånn at det meste av offentligheten fremdeles ignorerer denne enestående hæren av frivillige. Den var
spydspissen i det største av alle slag. Et slag som påvirket hele verden.
Svaret kan være å finne i det faktum at et av de mest karakteristiske trekkene ved Waffen SS var at det var sammensatt av
frivillige fra cirka tretti ulike land.
Hvilken sak var det som fikk dem til å melde seg frivillig, og til å ofre sine liv?
Var det et tysk fenomen?
Til å begynne med, ja!
I begynnelsen besto Waffen-SS av mindre enn to hundre medlemmer. Styrken vokste gradvis til 1940 da den utviklet seg til noe
nytt.: Det tyske Waffen-SS. I tillegg til tyskere fra Tyskland og Nordvest-Europa, meldte også etterkommere av tyskere fra
hele Europa seg til tjeneste.
Så, i 1941, under det store slaget mot Sovjetunionen, vokste det store europeiske Waffen-SS fram. Unge menn fra de fjerneste
land slåss sammen på Østfronten.
Nesten ingen visste stort om Waffen-SS i årene før den andre verdenskrig, men de fleste tyskerne visste i alle fall hva
Waffen-SS sto for.
Hitler ble rikskansler på demokratisk vis. Han drev valgkamp på samme måte som de andre kandidatene. Han talte på møter og
var å se på plakater. Han dro fulle hus når han holdt møter. Flere og flere likte det han sa og mange av hans partifeller
ble valgt inn i nasjonalforsamlingen. Hitler overtok ikke makten ved å bruke makt.
Han ble valgt av folket og ble utnevnt til Rikskansler av den tyske presidenten, General von Hindenburg. Hitlers regjering
var både lovlig og demokratisk. Faktisk ble bare to av hans partifeller med i regjeringen.
Han brukte alltid valg for å sikre sin majoritet i nasjonalforsamlingen. I noen valg fikk han støtte fra opp mot 90 prosent
av velgerne. Hver eneste stemme han fikk var et resultat av hva han hadde oppnådd som politiker.
I valgkampene sto Hitler overfor formidable motstandere. Maktapparatet hadde ingen skrupler med å manipulere vaglprosessene.
Han sto ovenfor Weimar-etablissementets velfinansierte venstreving, de liberale og en gruppe bestående av seks millioner
medlemmer av kommunistpartiet. Det måtte sterke virkemidler til for at Hitler skulle kunne vinne over disse grupperingene i
et demokratisk valg.
Den gangen var ikke Waffen SS engang en politisk faktor. Vi hadde selvsagt SA med sine 3 millioner medlemmer. De var alle
medlemmer av Det Nasjonaltyske Arbeiderpartiet, men de var slett ingen hær.
Deres hovedfunksjon var å beskytte partikandidater fra kommunistiske voldshandlinger. Og volden var svært alvorlig.
Hundrevis av Nasjonalsosialister ble drept av kommunistene. Tusenvis ble alvorlig skadet.
SA var en frivillig, ikke-statlig organisasjon og da Hitler kom til makten kunne han ikke stole på hjelp fra SA.
Han måtte jobbe gjennom systemet han var valgt til å tjene.
Han havnet i en ufordelaktig situasjon. Han måtte leve med et byråkrati som var utnevnt av det gamle regimet. Da krigen
startet i 1939 var faktisk sytti prosent av byråkratene utnevnt av det gamle regimet. De tilhørte ikke Hitlers parti. Hitler
kunne ikke stole på at han hadde støtte fra disse, eller fra Kirken.
Storkapitalen og kommunistene var begge fiendtlig innstilt til hans partiprogram. På toppen av dette var det stor nød i
landet og seks millioner arbeidere var uten jobb. Intet land I Europa hadde noen gang hatt så stor arbeidsledighet.
Så her har vi med en isolert mann å gjøre. De tre millioner SA partimedlemmene er ikke med i regjeringen. De hadde stemt på
Hitler og hjulpet han med å vinne valget, men de kan ikke erstatte byråkratene i offentlige posisjoner. SA var også uten
innflytelse i hæren fordi sjefene i hæren var fiendtlig innstilt til SA. På bildet til høyre utnevnes Hitler til
Reichskanzler av Hindenburg.
Denne fiendtligheten ble så sterk at den satte Hitler i et dilemma. Hva skulle han gjøre med de seks millionene som hadde
støttet han på veien til makten? Han kunne ikke forlate dem.
Hæren var en strengt regulert maktfaktor. Selv om Versailles traktaten bestemte at den høyst kunne være på 100 000 man så
hadde den en sterk innvirkning på landets ve og vel. Feltmarskalk von Hindenburg var tross alt president i Tyskland. Hæren
var således privilegerte . Nesten hele offiserskorpset tilhørte overklassen.
Det var umulig for Hitler å konfrontere denne sterke hæren. Han var valgt på en demokratisk måte og kunne ikke gjøre som
Stalin gjorde: Å la eksekusjonspelotonger avrette hele det militære offiserskorps. Stalin tok livet av tretti tusen
offiserer. Det var Hans måte å gjøre plass til sine betrodde menn i forsvaret. (Til venstre er Stalin og Voroshilov som var
frontfigurer for masseutrenskingen av russiske offiserer i 1938).
Slike drastiske metoder kunne ikke brukes i Tyskland og i motsetning til Stalin, var Hitler omringet av internasjonale
fiender.
Det faktum at han ble valgt til Rikskansler hadde frembrakt internasjonal vrede. Han hadde gått til valg uten støtte fra det
etablerte politiske system. Hans partiprogram inneholdt et budskap om raserenhet i Tyskland og et løfte om å gi makten
tilbake til folket. Slike utsagn gjorde verdensjødedommen så rasende at de offisielt erklærte krig mot Tyskland i 1933.
I motsetning til hva man har trodd hadde Hitler begrenset makt og han var ganske ensom. Hvordan denne mannen overlevde
politisk de første årene er egentlig en gåte. Bare det faktum at Hitler var genial kan forklare hvordan han klarte seg mot
alle odds. Han måtte virkelig anstrenge seg, både hjemme og i utlandet, for å vise at han hadde gode intensjoner.
Men på tross av alle hans anstrengelser ble Hitler langsomt trengt opp i ett hjørne. Feiden mellom SA og hæren holdt på å
toppe seg. Hans gamle venn Ernst Röhm, sjefen for SA, ønsket å følge Stalins eksempel og kvitte seg med hele hæren. Denne
konflikten førte til at Röhm ble drept. Det er uklart om det var mord eller selvmord. Mange av hans toppledere i SA ble også
tatt av dage da hæren slo til mot SA.
På denne tiden var SS styrken bare en liten livgarde for Rikskansleren. Totalt besto styrken av 180 menn. De var unge med
enestående kvaliteter, men de spilte ingen politisk rolle. Deres oppgave var å beskytte Rikskanselliet og å være æresvakt
når prominente gjester kom på besøk til Berlin.
Denne gruppen på 180 menn skulle snart bli flere og noen år senere talte styrken en million mann. Denne uovertrufne hæren
skulle snart spre sitt kall over hele Europa.
Etter at Hitler hadde innsett at hæren var overlegen hans Sa skjønte han at toppoffiserene aldri vill støtte hans
revolusjonære sosialistiske program. Dette fordi, som tidligere nevnt, mesteparten av offiserene kom fra overklassen.
Hitler var en mann av folket. En mann som lykkes i å fjerne arbeidsledigheten. Dette er en jobb ingen har greid å gjøre
etter han. Innen to år gav han arbeid til seks millioner tyskere, og gjorde slutt på fattigdommen. På fem år sørget tyske
arbeidere for at landets totale inntekter ble doblet uten inflasjon. (Til høyre er flagget til riksarbeidstjenesten).
Flere hundre tusen nye hus ble bygget for arbeiderne med minimal kostnad. Hvert hus hadde hage for dyrking av blomster og
grønnsaker. Alle fabrikkene hadde tilknyttede sportsarenaer, svømmebasseng og butikker for sine ansatte.
Betalt ferie ble for første gang en realitet. Dette var noe kapitalistene og kommunistene ikke hadde tilbudt sine arbeidere
tidligere. Dette var Hitlers ide.
Han introduserte også "Styrke gjennom Glede"-programmene.(Kraft dursh Freude). Dette var reiser arbeiderne kunne få
anledning til å vare med på. Det var reiser ombord på passasjerskip slik at folk kunne få se verden for en rimelig penge.
Alle disse sosiale forbedringene falt i dårlig jord hos det etablerte politiske systemet. Storkapitalen og det
internasjonale banksystemet var bekymret for utviklingen, men Hitler vek ikke tilbake for dem. Business kan gi stor
fortjeneste, men bare dersom folk får skikkelig betalt for det arbeide de gjør og at kan bo og jobbe med verdighet. Folk,
ikke profitt, må komme først.
Dette var bare en av Hitlers reformer. Han igangsatte hundrevis av andre. Han gjenoppbygget bokstavelig talt Tyskland. På
fem år ble flere tusen kilometer med Autobahn bygget. Den rimelige Volkswagen Bobla så dagens lys. Alle som ville kunne få
denne bilen mot et avdrag på fem mark i uka.
Dette var noe ingen andre land i Europa kunne oppvise. Takket være motorveiene kunne hvem som helst nå kjøre over hele
Tyskland når de måtte ønske det. Dette gjaldt også bønder og middelklasseborgere. Ikke bare arbeidere.
Hitler innså at dersom hans reformer skulle bli satt ut i livet uten å bli sabotert, så måtte han ha et sterkt virkemiddel
det sto respekt av, som passet på at ingen fikk sabotere hans planer.
Hitler var ennå ikke i stand til å konfrontere hæren, men han hadde begynt å bygge opp Waffen-SS. Han trengte desperat sin
Waffen-SS styrke, fordi Hitler først og fremst var politiker. For han ville krig være en siste utvei. Hans mål var å
overbevise folk, og å vinne deres lojalitet. Spesielt gjaldt dette den yngste generasjonen. Han visste at toppledelsen i
hæren ville motarbeide han så snart de fikk en sjanse til det.
Det skulle vise seg at han fikk rett i det. Gjennom hæren forsøkte det etablerte politiske system å få kastet Hitler selv om
han var demokratisk valgt til Rikskansler. Sammensvergelsen, kjent som München-sammensvergelsen, ble oppdaget i tide. Dette
var i 1938.
Den 20. juli 1944 ble Hitler nesten drept da offiserer fra aristokratiet plasserte en bombe under skrivepulten hans.
For at de ikke skulle tråkke hæren på tærne, ble Waffen-SS offisielt bygget opp som en politistyrke som skulle være
ansvarlige for lov og orden. Det fantes selvsagt allerede en politistyrke i Tyskland, men Hitler vadde sine tvil om
lojaliteten til denne styrken. De 150.000 politifolkene i Tyskland var alle utnevnt av Weimarstyret.
Hitler trengte Waffen-SS styrken, ikke bare til å avverge komplotter, men også til å forsikre seg om at hans reformer ble
satt ut i livet. Hans opprinnelige styrke på 180 mann vokste. Flere regimenter ble opprettet. Vi kan for eksempel nevne
regimentene Deutschland og Germania. (Til høyre er bildet av våpenskjoldet til Waffen-SS nr 1 panzerdivisjon "Die
Leibstandarte"9.
Hæren gjorde hva de kunne for å hindre at folk vervet seg til Waffen-SS-styrkene. Hitler omgikk dette ved å la
innenriksministeriet stå for rekrutteringen i stedet for krigsministeriet.
Hæren svarte med at alle som vervet seg til Waffen-SS måtte tjenestegjøre i lang, lang tid. Menige måtte tjenestegjøre i 4
år. Underoffiserer i 12 år og offiserer i 25 år.
Man trodde at dette skulle stoppe rekrutteringen til SS, men det motsatte skjedde. Tusenvis av unge menn meldte seg til
tjeneste selv om tjenestetiden var svært lang. Faktisk meldte flere seg enn det var bruk for.
De unge mente at Waffen-SS var den eneste militære styrke som representerte det de selv sto for. (Bildet til venstre er av
die Leibstandarte og er tatt i 1936).
Nye Waffen-SS formasjoner pirret folks fantasi og deres svarte uniformer gjorde Waffen-SS attraktive for stadig flere unge
menn.
Det tok to år, fra 1933 til 1935 og mange feider med hæren for å bygge opp en Waffen-SS styrke på 8,000 mann.
På denne tiden var ikke navnet Waffen-SS engang oppfunnet. Det var først i 1940, etter invasjonen i Frankrike, at Waffen-SS
offisielt ble døpt "Waffen-SS." I 1935 ble de kun kalt SS eller "Verfügungstruppe". Selv om Waffen-SS besto av 8000 mann så
var ikke det så mye å skryte av i et land med 80 millioner mennesker. og Hitler måtte komme opp med flere måter å omgå hæren
på. Han opprettet Totenkopf vakttropper. Dette var en slags forkledd SS, men deres offisielle oppgave var å vokte
konsentrasjonsleirene.
Hva var disse konsentrasjonsleirene?
De var bare arbeidsleire hvor kommunister ble satt til å arbeide. De ble behandlet godt fordi man regnet med at de ville
"konvertere" til patriotisme før eller senere. Det var to konsentrasjonsleirer med i alt tre tusen fanger. Det var altså
bare noen få av Tysklands seks millioner kommunister. Det var altså svært få kommunister i disse leirene. Selv fram mot
krigen var det under ti tusen fanger i disse leirene
Så opprettelsen av Totenkopf resulterte i fire regimenter. På det rette tidspunkt ville disse gå inn i Waffen-SS. Totenkopf
regimentene holdt en lav profil gjennom en omfattende rekrutteringskampanje som hadde til hensikt å holde styrken på et
akseptabelt nivå. (Bildet til venstre er av Torenkopf-divisjonen under slaget om Kursk i 1943).
I begynnelsen av krigen talte Totenkopf 40,000 menn. De ble fordelt på 163 separate enheter. I mellomtiden hadde det
opprinnelige Leibstandarte regimentet nådd 2.800 mann og et fjerde regiment var opprettet i Wien da krigen brøt ut.
De som gikk inn i Waffen-SS fikk en trening som var unik i hele verden. Både den militære og den akademiske treningen var
intensive, men det var den fysiske treningen som var hardest. De ble enestående idrettsmenn. De ville alle kunnet hevde seg
godt i de olympiske leker. Den fysiske utholdenheten hos Waffen-SS-styrkene på Østfronten forbauset verden og skyldtes denne
intensive treningen.
De fikk også ideologisk opplæring. De fikk vite hvorfor de sloss, og hva slags Tyskland som åpenbarte seg foran øynene deres.
De lærte hvordan Tyskland var moralsk forenet gjennom enighet mellom klassene og fysisk forenet gjennom tilbakeføringen av
tapt tysk land. De lærte om sitt nære forhold til tyskere som levde i andre land som Polen, Russland, Sudetenland og andre
deler av Europa. De lærte at all tyskere representerte en etnisk enhet.
Unge Waffen-SS men fikk sin utdanning i to militærakademier, ett i Bad Tölz, og ett i Braunschweig. Disse akademiene var
totalt forskjellige fra de vanlige militærbrakkene som man var vant med. Her ble estetikk og det siste innen teknologi
kombinert og beliggenheten var midt i hundrevis av mål med flott natur.
Hitler var motstander av krig, spesielt i Vest Europa. Han tenkte ikke engang tanken på at SS skulle delta i en slik
eventuell krig. Waffen-SS var først og fremst en politisk styrke. Hitler så på vestlige land som individuelle kulturer som
kunne gå sammen i en føderasjon, men som han slett ikke hadde noen planer om å gå til krig mot. Han mente at en kring i vest
ville bli en borgerkrig ingen ville vinne.
Hitlers oppfatning av Europa var på den tiden langt foran lederne i andre europeiske land. Mentaliteten fra krigen i
1914-1918, da små land kriget mot andre små land for å få større territorier, var fremdeles den gjengse oppfatning i Europa
i 1939.
Dette var imidlertid ikke oppfatningen i Sovjetunionen. Der hadde internasjonalisme erstattet nasjonalisme. Kommunistene
hadde aldri som mål å tjene Sovjets befolkning. Deres mål var ikke å tilegne seg små landområder her og der. Deres mål var å
få totalt verdensherredømme.
Dette var en dramatisk ny faktor. Denne politikken om verdensherredømme blir fremdeles gjennomført i dag i Vietnam,
Afghanistan, Afrika og Polen. Den gang var det et helt nytt konsept. Hitler var den eneste av verdens ledere som så dette
som en trussel mot alle verdens land.
Hitler husket fremdeles opptøyene kommunistene skapte i Tyskland mot slutten av første verdenskrig, spesielt i Berlin og
Bayern. Her organiserte kommunistene, med hjelp utenfra, en stat i staten. De lyktes nesten med å overta makten i Tyskland.
For Hitler kom trusselen fra øst. Trusselen var kommunismen.
Selv om Hitler ikke hadde noen invasjonsplaner i vest, innså han også at dette uansett ikke kunne la seg gjøre fordi krig på
to fronter ikke ville være mulig for Tyskland.
Det var på dette tidspunkt de allierte begikk en stor feil. I stedet for å la Tyskland bekjempe kommunismen, gikk de til
krig mot Tyskland.
De såkalte vestlige demokratier gikk sammen med Sovjetunionen med den hensikt å omringe og tilintetgjøre den demokratisk
valgte regjeringen i Tyskland. (bildet til venstre er fra Riksdagen i Berlin under en tale av Hitler).
Versailletraktaten gjorde allerede Tyskland ganske amputert på alle måter. Den var laget for å holde Tyskland i en permanent
økonomisk ruin og militært ubrukelige. De allierte hadde ratifisert en rekke avtaler med Belgia, det nylig opprettede
Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, Polen og Romania for å presse Tyskland fra alle sider.
Sommeren 1939 hadde regjeringene i Storbritannia og Frankrike hemmelige forhandlinger om en full militærallianse med
Sovjetunionen. Samtalene ble holdt i Moskva og møtereferatene ble signert av marskalk Zhukov. (Bildet av Stalin og Zhukov på
ærestribunen ved den røde plass i Moskva under til høyre).
Jeg har disse referatene i min eie. Her kan man lese at Sovjet garanterer å hjelpe Storbritannia og Frankrike i en eventuell
krig med Tyskland. Etter at avtalen var ratifisert skulle Sovjet stille med 5.500 kampfly til den fransk-britiske styrken. I
tillegg skulle de stille hele det sovjetiske flyvåpenet til disposisjon som reserve. De skulle også stille mellom 9.000 og
10.000 tanks til disposisjon. Til gjengjeld krevde Sovjet å få overta de Baltikum og få fritt leide til å ta Polen. Planen
forutsatte et tidlig samkjørt angrep.
Tyskland hadde på denne tiden minimalt med våpen. De franske forhandlerne innså at 10.000 sovjetiske tanks raskt ville
ødelegge de 2000 tyske stridsvognene, men de så ikke at russerne sannsynligvis ville ta Frankrike i samme slengen. Den
britiske regjeringen hadde ingen motforestillinger mot å la Sovjet invadere hele Europa.
Tyskland var nå omringet av fiender og Hitler bestemte seg da for å inngå fredsavtaler med enten den ene eller den andre
siden i det sovjetisk-britiske partnerskapet.
Han vendte seg mot den franske og den britiske regjeringen og ba om formelle fredssamtaler. Hans forespørsel om fred ble
møtt med en flom av beskyldninger og fornærmelser. Den internasjonale pressen startet en hatbølge mot Hitler, en hatbølge
ingen hadde sett maken til i historien. Det er ganske fortvilende å lese disse avisene i dag.
Hitler gjorde samme fredsframstøt mot Moskva og til hans overraskelse så var Sovjet ivrige etter å skrive under en
fredstraktat med Tyskland. Grunnen til at Stalin skrev under denne fredsavtalen var ikke at han ønsket fred. Han ønsket at
Europa skulle krige med hverandre samtidig som han fikk være i fred. Dette ville gi han tid til å bygge opp sin militære
styrke.
Stalins egentlige hensikt ble avslørt i notatene fra Sovjets generalstab. Dette er også dokumenter jeg har. Stalin slår her
fast at Sovjet skal ta del i krigen i det øyeblikk Tyskland og vestmaktene er i ferd med å utslette hverandre. Stalin var
svært interessert i å komme inn i krigen på riktig tidspunkt ved å la andre krige seg ferdig først. Jeg har lest hans
militære planer og jeg har sett hvordan de ble oppnådd. I 1941 hadde Stalins 10.000 tanks økt til 17.999.
Året etter var tallet økt til 32.000, ti ganger mer enn Tyskland hadde av tanks. Flyvåpenet var også i forholdet 10:1 i
Sovjets favør.
Den samme uken som Stalin signerte fredsavtalen med Hitler gav han ordre om å bygge 96 nye flystriper ved Sovjets vestgrense.
180 nye var planlagt for det kommende år. Hans strategi var konstant: "Jo mere de vesteuropeiske landene kriger seg i
mellom, desto svakere blir de. Jo lengre jeg venter desto sterkere blir jeg." Det var under disse forferdelige
omstendighetene den andre verdenskrig startet. En krig som ble servert Sovjet på sølvtallerken.
Når han betraktet Stalins forberedelser var Hitler klar over at han, før eller senere, var nødt til å ta et oppgjør med kommunismen. Jo før, jo bedre! For å kunne ta opp kampen med kommunismen var han avhengig av fullstendig lojalitet fra sine soldater. Disse soldatene måtte slåss for en ideologi mot en annen
ideologi. Det hadde alltid vært Hitlers politikk å kjempe for en sammenslutning av samfunnsklasser i stedet for å drive med klassekrig slik Sovjetunionen
gjorde.
Hitler hadde lagt merke til at marxistisk klassekrig aldri hadde brakt framgang til det russiske folket. Russiske arbeidere
var dårlig kledd da som de er nå. De hadde dårlige boliger, og dårlig mat. Det er alltid varemangel og enda i dag er
boforholdene i Moskva like elendige som de var før krigen.
For Hitler betydde dette at klassekrig var en fiasko og at et samlet folk var det eneste brukbare alternativet. For å få til
dette passet Hitler på at en klasse ikke tok seg til rette og satte seg over andre.
Det er et faktum at de nyrike som fikk sine penger fra den industrielle revolusjonen hadde misbrukt sine privilegier på det
groveste, og det var på grunn av dette at Nasjonalsosialistene var sosialister.
Nasjonalsosialismen var i sannhet en meget populær bevegelse. De aller fleste Nasjonalsosialistene var vanlige arbeidere.
70 % av Hitlerjugend var barn av arbeidere. Hitler vant valget fordi de aller fleste arbeidere sto bak han og trodde på han.
Man lurer ofte på hvorfor seks millioner kommunister som i utgangspunket var i mot Hitler, plutselig vendte kommunismen
ryggen etter at Hitler ble valgt i 1933.
Det er bare en grunn til det: De var vitne til og erfarte selv, fordelene ved å ha en klasse samlet. Noen hevder at de ble
tvunget til å forlate kommunismen, men det er ikke sant. Som andre lojale tyskere kjempet de i fire år på østfronten og de
kjempet heroisk.
Arbeiderklassen forlot aldri Hitler, men det gjorde overklassen. Hitler spredte sitt budskap om et samlet folk som det
eneste rette på denne måten: "Et samlet folk betyr at kapitalistene aldri mer vil behandle arbeidere som brikker i et
økonomisk spill. Penger er bare en del av vårt økonomiske liv. Arbeiderne er mer enn maskiner man bare kan slenge en
lønningspose til en gang i uka. Tysklands virkelige velstand består av landets arbeidere."
Hitler erstattet gull med arbeid. Dette var hans økonomiske grunntanke. Nasjonalsosialismen var det stikk motsatte av
kommunisme. Store ting ble utrettet etter at Hitler ble valgt.
Vi hører stadig vekk om Hitlers leirer, Hitler og jødene, men vi hører aldri om hans enorme sosiale engasjement. Alt hatet
som ble rettet mot Hitler fra den internasjonale bankverden ved hjelp av den lydige pressen var på grunn av hans sosiale
engasjement. Det syntes helt klart at en populær bevegelse som Nasjonalsosialismen ville komme på kollisjonskurs med den
egoistiske storkapitalen.
Hitler gjorde det klart at selv om man kontrollerer pengene i et samfunn så gir det ikke rett til å utnytte et helt land,
fordi det bor folk i landet, millioner av dem, og de har rett til et liv i verdighet. Det Hitler sa og gjorde hadde
overbevist den tyske ungdommen. Det var budskapet om denne sosiale revolusjonen Waffen-SS soldatene følte de måtte spre
utover landet og forsvare med sitt liv om nødvendig.
Med krigsutbruddet i 1939 forsvant all fornuft. Det var en borgerkrig mellom folk som skulle vært allierte. Krigen var en
utrolig dumhet.
Det unge Waffen-SS var opplært til å lede den Nasjonalsosialistiske revolusjonen. Om fem til ti år skulle de komme til å
erstatte alle de som var blitt valgt av de som styrte før Hitler overtok makten.
Men i begynnelsen av krigen var det umulig for disse unge mennene å bli hjemme. Som alle andre unge menn i Tyskland måtte de
forsvare landet sitt, og de måtte gjøre det bedre enn alle andre.
Krigen forandret Waffen-SS fra å være en politisk styrke til å bli en nasjonal hær som slåss i utlandet, for til slutt å bli
en superhær med folk fra mange land.
Vi er nå kommet til begynnelsen av krigen i Polen med dens langtrekkende konsekvenser. Kunne krigen ha vært unngått?
Ubetinget ja! Selv etter at den hadde kommet til Polen.
Konflikten i Danzig startet ikke krigen. Danzig var gjennom Versailletraktaten blitt tatt fra Tyskland og gitt til Polen mot
folkets i Danzigs vilje.
Denne handlingen var så uhørt at den ble fordømt over hele verden. En stor del av Tyskland ble delt på midten. For å komme
fra vest Prøyssen til Øst-Prøyssen måtte man reise med et forseglet tog gjennom Polen. 99 % av innbyggerne i Danzig hadde i
en folkeavstemning sagt at de ville tilbakeføres til Tyskland. Deres selvbestemmelsesrett var blitt totalt ignorert.
På den annen side så startet krigen i Polen av andre grunne enn Danzigs eller Polens selvbestemmelsesrett.
Bare noen få måneder tidligere hadde Polen angrepet Tsjekkoslovakia. Samtidig hadde Hitler tilbakeført Sudetenland til
Tyskland. Polakkene var rede til å samarbeide med Hitler. Hvis Polen vendte seg mot Tyskland var det fordi den britiske
regjeringen gjorde alt den kunne for å forgifte forholdet mellom Polen og Tyskland. Hvorfor gjorde de det?
Mye av dette skyldtes et langvarig britisk mindreverdighetskompleks i forholdet til Europa. Dette komplekset har vist seg
gjennom britenes sterke trang til å holde Europa militært svakt ved bruk av kriger og splid.
En gang i tiden kontrollerte det britiske imperiet mer enn 500 millioner mennesker utenfor Europa, men pussig nok var de mer
opptatt av sin favoritthobby, nemlig å så splid mellom landene i Europa. Denne politikken som ikke tillot framveksten av et
sterkt land i Europa har vært britisk politikk i århundrer.
Enten det var Charles den femte i Spania, Ludwig den fjortende, eller Napoleon i Frankrike, eller Wilhelm den andre i
Tyskland, tolererte britene ikke en enhetlig makt i Europa. Tyskland ønsket ikke å blande seg inn i britiske anliggender,
men britene blandet seg alltid inn i europeiske anliggender, spesielt i Sentral-Europa og på Balkan.
Hitlers inntog i Prag brakte bestyrtelse hos britene. Prag og Böhmen hadde vært tysk i århundrer, og hadde alltid vært
under tysk innflytelse. Britisk innblanding i dette anliggende kunne på ingen måte rettferdiggjøres.
For Tyskland var styret i Prag en grov trussel. Benes, Stalins servile tjener, hadde blitt instruert av sine herrer i Kreml
til å åpne sine grenser for kommunistiske armeer på kort varsel. Prag kunne på den måten bli en framskutt posisjon for
sovjetiske tropper i tilfelle en invasjon av Tyskland. (Bilde av Prag slott til høyre).
For Hitler var Praha et vakttårn i Sentral Europa og en framskutt post for å stagge en sovjetisk invasjon. Det var også
Prahas historiske økonomiske bånd til Tyskland. Tyskland hadde alltid hatt sterke økonomiske bånd til Sentral Europa.
Romania, Balkan, Bulgaria, Ungarn og Jugoslavia har hatt en lang historie som handelspartnere for Tyskland. Dette har
fungert meget godt helt fram til i dag.
Hitlers europeiske økonomiske politikk var basert på fornuft og realisme og det var Hitlers forsøk på å få til et
Sentraleuropeisk fellesmarked som britene ikke kunne tolerere. Det var i alle fall viktigere enn frihet for Tsjekkoslovakia.
Likevel beundret det britiske folk Hitler. Jeg husker da Lloyd George henvendte seg til den tyske pressen utenfor Hitlers
hjem hvor han hadde vært på besøk. Han begynte med å si: "Dere kan takke Gud for at dere har en slik flott mann til leder!"
Dette sa Lloyd George! Tysklands fiende under den første verdenskrigen.
Kong Edward den åttende av England som nettopp hadde abdisert og som nå var Hertug av Windsor kom også på besøk til Hitler i
Berchtesgaden. Han kom sammen med sin kone, som jo var årsaken til hans abdikasjon. Da de kom hjem sendte hertugen et
telegram til Hitler. Der sto det: "For en flott dag vi tilbrakte med Deres Eksellense. Uforglemmelig!" Hertugen uttrykte
bare hva mange briter visste. Da han bemerket hvor velstående de tyske arbeiderne var sa han det som sant var. Tyske
arbeidere tjente dobbelt så mye, uten inflasjon, som de gjorde før Hitler kom til makten og derfor ble selvsagt deres
levestandard høy.
Til og med Churchill, den mest fanatiske tyskerhater av alle, hadde i 1938, ett år før krigen brøt ut, sendt et brev til
Hitler hvor han skrev: "Dersom Storbritannia noen gang skulle havne i en katastrofe slik som Tyskland gjorde i 1918, så vil
jeg håpe at Gud sender oss en mann med styrken og moralen til Deres Eksellense."
Avisa London Times refererte dette utrolige utsagnet fra Churchill.
Enten de var venn eller fiende, så anerkjente de alle at Hitler var et eksepsjonelt geni. Det han oppnådde ble misunt verden
over. På fem korte år hadde han gjenoppbygget et land som var konkurs, med millionvis av arbeidsledige, til et land med den
sterkeste økonomien i Europa. Den var så sterk at et lite land som Tyskland maktet å holde stand mot hele varden i seks år
slik at det ikke ble krig.
Churchill anerkjente at ingen andre i verden kunne matche noe lignende. Rett før krigen uttalte han følgende: "Det er ingen
tvil om at vi kan utarbeide en fredsavtale med Hitler." Men Churchill fikk andre instrukser fra det såkalte etablisementet
som var redd for at Hitlers suksess kunne spre seg til andre land og de var fast bestemt på å tilintetgjøre Hitler. Det
skapte hat mot Tyskland over hele Europa ved å nøre opp under gamle stridigheter. De utnyttet også misunnelsen noen
europeere hadde overfor Tyskland.
Tyskernes høye fødselsrate hadde gjort Tyskland til det mest befolkede landet i Vest Europa. Innen vitenskap og teknologi
var Tyskland foran både Frankrike og Storbritannia. Hitler hadde gjort Tyskland om til en økonomisk supermakt. Dette var
Hitlers forbrytelse og det britiske etablissementet valgte å knuse Hitler og Tyskland med alle midler.
Britene manipulerte den polske regjeringen til å gå mot Tyskland. Polakkene selv var godt fornøyd med å leve i fred med
tyskerne. I stedet ble de uheldige polakkene sent i krig av britene. Man må ikke glemme at det bodde over en og en halv
million tyskere i Polen på denne tiden. Dette gagnet den polske økonomien. Bortsett fra økonomiske bånd med Tyskland så
Polen det som en mulighet, med hjelp fra Tyskland, å få tilbake polske territorier fra Sovjetunionen.
Dette var territorier som de forgjeves hadde forsøkt å få tilbake siden 1919.
I januar 1939 hadde Hitler foreslått et kompromiss for Beck, den polske lederen, som gikk ut på å løse spørsmålet om Danzig:
Innbyggerne i Danzigs avstemming for å gå tilbake til Tyskland skulle anerkjennes, samtidig som Polen skulle sikres fri
adgang til havneområdene der. Dette skulle nedtegnes i en avtale.
Den generelle oppfatning den gangen om at ethvert land måtte ha tilgang til en havn er ikke særlig fornuftig. Land som
Sveits og Ungarn og andre land fungerer fint uten noen havn. Hitlers forslag var basert på prinsippene om selvbestemmelse og
velvilje mellom stater. Til og med Churchill vedgikk at en slik løsning kunne få en slutt på Danzigsaken.
Denne innrømmelsen hindret ham imidlertid ikke i å sende et ultimatum til Tyskland: "Tilbaketrekking fra Polen, eller krig!"
Verden har i det siste sett hva som skjedde da Israel invaderte Libanon. Tett befolkede byer som Tyr og Sidon ble helt
ødelagte. Det samme ble Vest-Beirut. Alle mente at Israel måtte trekke seg ut, men det var ingen som erklærte Israel krig da
de nektet å bøye av.
Med litt tålmodighet kunne man ha funnet en fredelig løsning på Danzigkonflikten. I stedet startet den internasjonale
pressen en løgnkampanje mot Hitler. Hans forslag ble misforstått med vilje av et internasjonalt og hatefullt pressekorps.
Av alle forbrytelsene som ble begått i den andre verdenskrig hører man aldri om massakrene som ble begått i Polen like før
krigsutbruddet. Jeg har detaljerte rapporter i min besittelse som dokumenterer masseutryddelse av tyskere i Polen.
Tusenvis av tyske menn, kvinner og barn ble massakrerte på grusomt vis av folk som hatet tyskerne. Dette hatet hadde de fått
gjennom pressens hatkampanje som er nevnt tidligere. Fotografiene av disse massakrene er for syke til å se på! Hitler
bestemte seg for å stoppe denne nedslaktingen, og han kom sitt folk til redning.
Krigen i Polen viste at Hitler var et militært geni. Historien hadde allerede begynt å anerkjenne dette som Hitlers fremste
karakteristika: Hans sjeldne militære genialitet. Alle Tysklands militære suksesser ble planlagt og regissert av Hitler
personlig, og ikke av hans generaler. Hitler inspirerte mange generaler. Disse skulle bli hans dyktigste hærførere senere i
krigen.
Med hensyn på krigen i Polen hadde generalstaben planlagt en offensiv langs Østersjøkysten for å kunne ta tilbake Danzig.
Dette var en plan som var dømt til å slå feil på grunn av at logistikken ville slå feil med en slik framrykking. I stedet
oppfant Hitler Blitzkrigen og innen kort tid hadde tyskerne inntatt Warszawa. Waffen-SS deltok på den polske fronten og
deres innsats forbløffet verden.
Den neste aksjonen i Frankrike ble også kortvarig og human. De britisk-franske styrkene hadde i all hast forflyttet seg til
Holland og Belgia for å sjekke den tyske framrykkingen, men de ble utmanøvrert på alle fronter i Sedan. Det hele var over i
løpet av få dager.
Det heter seg at Hitler ikke hadde noe å gjøre med denne operasjonen, og at dette var general von Mansteins fortjeneste. Det
er helt feil. Marskalk von Manstein hadde riktignok fått ideen til denne operasjonen, men da han la den fram for
generalstaben fikk han reprimande og han ble pensjonert og sendt til Dresden. Generalstaben hadde ikke nevnt denne spesielle
hendelsen til Hitler. Så Hitler satte i gang på egen hånd med en lignende plan som von Mannstein hadde lagt fram.
Denne operasjonen satte de fransk-britiske styrkene helt ut av spill. Det var ikke før i mars 1940 at von Manstein kom i
kontakt med Hitler. Det var også Hitler som planla felttogene på Balkan og i Sovjetunionen. Det var bare en sjelden gang
Hitler tillot sine generaler å planlegge felttog. Et av dem var i Kursk. Det slaget tapte tyskerne.
I felttoget i Polen i 1939 var ikke Hitler avhengig av militære lærebokstrategier som var utviklet for femti år siden. Han
stolte kun på sin egen plan. På åtte dager var felttoget over og krigen var vunnet på tross av at Polen var større enn
Frankrike.
Dette åtte dagers felttoget brakte tre Waffen-SS regimenter inn i krigen: Leibstandarte, Deutschland og Germania. Det var
også en Waffen-SS motorsykkel bataljon, et ingeniørkorps og en sambandsenhet. Det var i det hele tatt en liten, men
omfattende styrke på 25.000 mann.
Sepp Dietriech og hans Leibstandarte regiment hadde alene, etter å ha skutt seg ut av Silesia, delt landet i to i løpet av
få dager. Med færre enn 3.000 mann hadde han slått en styrke bestående av 15.000 mann og de hadde tatt 10.000 fanger. Slike
seiere ble ikke oppnådd uten tap.
Det er vanskelig å forstå at av en total Waffen-SS styrke på en million mann så ble 352.000 drept i kamp og 50.000 var
savnet. Det er stygge tall! Fire hundre tusen av Europas fineste unge menn ofret sitt liv uten å nøle for sin overbevisning.
De visste at de måtte statuere et eksempel. De var de første som gikk i kampen for å kjempe for sitt land og sine idealer.
Waffen-SS var alltid de beste representantene for sitt folk både i seier og i nederlag.
Waffen-SS var et demokratisk uttrykk på makt: Folk som gikk sammen ut fra sine egen frie vilje.
De hadde samme oppfatning både i sitt hjerte og i sitt sinn. Da de havnet i kamp ga Waffen-SS et løfte: At det tyske folk
skulle være stolte av dem og gi dem sin respekt og kjærlighet. En slik motivasjon gjorde de frivillige i Waffen-SS til
verdens beste soldater.
Waffen-SS hadde vist hva de var gode for i kamp. De var ikke politikere som kom med tomme løfter, i stedet gav de sitt liv.
De var de første som gikk i krigen og de viste et utrolig kameratskap. Dette kameratskapet var det som særpreget soldatene i
Waffen-SS: Waffen-SS lederen var alles venn.
Det var ved fronten at resultatene av SS mennenes fysiske trening ble merkbar. En SS offiser hadde samme knallharde trening
som soldatene. Offiserer og menige kjempet i de samme idrettsgrenene og bare den beste vant, uansett rang. Dette skapte et
virkelig brorskap som fylte hele Waffen-SS med ny energi. Bare samarbeid mellom frie menn, sammensveiset av et høyere ideal,
kunne forene Europa. Se bare på dagens fellesmarked. Det er helt feilslått fordi det ikke har noe felles ideal som forener
landene. Alt dreier seg om krangling om priser på tomater, stål, kull eller brennevin. Fruktbare unioner er basert på noe
høyere enn dette.
Tankegangen om likhet og gjensidig respekt mellom soldater og offiserer var alltid til stede. Halvparten av alle
divisjonssjefene ble drept i kamp. Halvparten! Dette har ikke skjedd med noen annen hær i verden. En Waffen-SS-offiser ledet
alltid sine menn i kamp. Selv var jeg med i syttifem mann-mot-mann-kamper fordi jeg som SS offiser måtte være den første til
å møte fienden. Waffen-SS-soldater ble ikke sendt for å dø av offiserer som holdt seg langt bak linjene. De fulgte sine
offiserer med lidenskapelig lojalitet. Enhver Waffen-SS-kommandant kjente sine egne menn, og underviste dem, og han fikk
ofte uventede svar.
Etter at vi hadde kjempet oss ut fra beleiringen av Tcherkassy snakket jeg med alle mine soldater, en etter en og det var
tusenvis av dem. Fra tidlig morgen til sen kveld i to uker stilte jeg dem spørsmål og hørte på deres svar. AV og til får de
soldatene som er størst i kjeften medaljene, mens de virkelige heltene, som holder seg i bakgrunnen, ikke får noen. Jeg
snakket med all slik at jeg skulle få førstehånds kjennskap til hva de hadde gjort for på den måten å få vite sannheten om
hva som hadde skjedd.
Det var ved en slik anledning at to av mine menn plutselig trakk fram sine ID kort fra den belgiske motstandsbevegelsen. De
var blitt sendt for å ta livet av meg. Ved fronten er det svært enkelt å ta livet av noen ved å skyte dem i ryggen, men den
ekstraordinære Waffen-SS lagånden hadde vunnet over dem. Dett var et eksempel alle Waffen-SS offiserer kunne lære noe av.
Nemlig at deres menn var hundre prosent lojale.
Forventet levetid for en Waffen-SS offiser ved fronten var tre måneder. I Estland fikk jeg ti nye offiserer fra Bad Tölz
akademiet en mandag var allerede en såret og sendt til behandling. (På bildet til venstre dekorerer Degrelle soldater
for tapperhet).
I konvensjonelle armeer har offiserene en ovenfra og ned holdning til sine menn, og det er svært sjelden at de er kamerater
i kamp og i ideologi.
Da vi var kommet til 1939 var det slik Waffen SS hadde vunnet beundring og respekt. Dette gav Hitler muligheten til å øke
antallet Waffen-SS-menn. I stedet for regimenter skulle det bli tre divisjoner.
Og igjen bestemte hærledelsen at det skulle være strenge rekrutteringsbestemmelser: Man måtte verve seg for minst 4 år med
krigstjeneste. Man trodde dette skulle virke avskrekkende på de fleste og igjen tok de feil. Bare i februar 1940 meldte
49.000 mann seg til tjeneste i Waffen-SS. Fra 25.000 i september 1939 skulle det øke til 150.000 i mai 1940.
Således økte tallet fra 180 til 8.000 til 25.000 til 150.000 og til slutt en million mann, mot alle odds.
Hitler hadde ingen interesse av å bli involvert i en krig i Frankrike, fordi denne krigen var tvunget på han.
De 150.000 Waffen-SS-soldatene måtte tjenestegjøre under hærens ledelse og de ble tildelt de farligste og vanskeligste
operasjonene. De hadde på toppen av det hele det dårligste utstyret og de dårligste våpnene. De hadde ingen stridsvogner. I
1940 var regimentet "Leibstandarte" kun utstyrt med noen få panzer for rekognosering.
Waffen-SS fikk kjøretøy med hjul og det var det hele, men med lastebiler, motorsykler og andre begrensede midler var de i
stand til å utføre utrolige bragder. (På bildet til høyre marsjerer Degrelle i spissen for sine menn).
Regimentene "Leibstandarte" og "Der Führer" ble sendt til Nederland under kommando av Sepp Dietrich. Der måtte de krysse
mange kanaler. Luftwaffe hadde droppet fallskjersoldater for at de skulle ta broene 200 kilometer inne på nederlandsk
territorium og det var svært viktig for Waffen-SS å nå fram til disse broene så hurtig som mulig.
"die Leibstandarte"-regimentet skulle i løpet av ti dager realisere en bragd som ingen hadde sett maken. De greide nemlig rykke
fram 200 kilometer på en dag. Den gang var det helt uhørt at noen skulle greie dette og verden var sjokkert over denne
nyheten. Hvis fremrykkingen skulle fortsette i den hastigheten ville de nå den franske grensa i løpet av en uke. (Bildet til
venstre er av soldater i "Leibstandarte" på marsj i Nederland i 1940".
På en dag hadde Waffen-SS krysset alle hollandske kanaler på dårlige gummiflåter. Igjen var tapene store, men takket være
deres heroiske innsats og hurtighet nådde den tyske hæren Rotterdam i løpet av tre dager. Fallskjersoldatene hadde vært ille
ute hvis ikke Waffen-SS-soldatene hadde rykket fram så raskt som de gjorde.
I Belgia møtte Waffen-SS-regimentet "der Führer" den franske hæren. Etter å ha blitt fanget i en felle i Sedan hadde de
rykket fram mot Breda i Holland. Der fikk man se hva en liten, men motivert, hær kan utrette mot store nasjonale armeer. Det
trengtes bare ett Waffen-SS-regiment samt noen andre tyske tropper for å drive hele den franske hæren fra Breda til
Antwerpen i Belgia og videre inn i Frankrike.
"Die Leibstandarte" og "Der Führer"-regimentene rykket sammen fram på de store Zealand-øyene mellom elvene Schelde, Maas og
Rhinen. I løpet av noen få dager hadde de inntatt hele området.
I løpet av kort tid hadde "die Leibstandarte"-regimentet krysset Belgia og Nord-Frankrike. Det andre store slaget
Waffen-SS-regimentene deltok i var sammen med en tankdivisjon fra hæren. Waffen-SS styrkene var nå under kommando av
generalene Rommel og Guderian. De rykket fram for å lage et brohode mot Nordsjøen. (Guderian på bildet til høyre).
Sepp Dietrich og hans tropper hadde nå krysset de franske kanalene, men var blitt sittende fast i et "gjørmehull" og unngikk
så vidt å bli utryddet av fienden. Men på tross av store tap både blant menige og offiserer, ja de hadde til og med mistet
en bataljonskommandant i kamp, nådde tyskerne Dunkirk.
Hitler er svært stolt over dem.
De påfølgende ukene plasserer Hitler sine Waffen-SS-menn langs Somme-elva. Herfra strømmer de inn over hele Frankrike. Her
skal Waffen-SS nok engang bevise at de er de beste soldatene i verden. Sepp Dietrich og 3. Waffen-SS-divisjon, "das
Totenkopf", rykker fram så raskt at de mister kontakten med resten av hæren i tre dager.
De var nå kommet fram til Lyon. En by de måtte forlate etter den fransk-tyske fredstraktaten.
Sepp Dietrich og en håndfull Waffen-SS soldater med lastebiler hadde oppnådd det "umulige".
Waffen-SS-divisjonen "der Führer" ledet gjennombruddet i Maginot-linjen. Alle hadde sagt at denne linjen var
ugjennomtrengelig. Krigen i Frankrike var med dette over. Hitler lot sine tre Waffen-SS-divisjoner marsjere gjennom Paris.
Berlin æret også heltene, men hæren var så sjalu på Waffen-SS at de ikke ville anbefale en eneste Waffen-SS mann for
utmerkelse i tjenesten. Det var Hitler selv som foran den tyske kongressen æret disse heltene i Waffen-SS. Det var også i
denne anledning at Hitler offisielt anerkjente navnet Waffen-SS.
Men det var mer enn bare et navneskifte. Waffen-SS ble Germansk og frivillige ble akseptert fra alle germanske land.
SS hadde på egen hånd funnet ut at folk fra vest-Europa var i samme folkegruppe som dem selv. Dette gjaldt blandt annet
nordmenn, dansker, svensker, hollendere og folk fra Flandern. De tilhørte alle den germanske familien.
Disse germanske folkene var alle svært imponert over Waffen-SS. Det var forresten også franskmennene.
Folk i vest-Europa beundret denne ekstraordinære tyske styrken som hadde en helt unik stil: Dersom to Waffen-SS speidere kom
fram til en by før resten av troppen sin ville de alltid sørge for at de var ulastelig antrukket før de presenterte seg for
de lokale myndighetene. Folk kunne ikke annet enn å bli imponerte. (På bildet ser vi Fritz Klingenberg til høyre. Han kjørte
inn i den sterkt befestete Belgrad i april 1941 i spissen for en 6 mann sterk motorsykkelgruppe og ulastelig antrukket fikk
han byens kommando til å bli så imponert at han overga byen uten kamp til tyskerne).
Beundringen som unge europeere av germansk herkomst hadde til Waffen-SS var egentlig ganske naturlig. Tusenvis av unge menn
fra Norge, Danmark, Flandern og Holland var stumme av overraskelse og beundring. De følte en uimotståelig dragning mot
Waffen-SS. Det var ikke Europa, men deres egen germanske herkomst som var så viktig for dem. De identifiserte seg med det
seiersrike Tyskland. For dem var Hitler den mest eksepsjonelle mann som noen gang hadde levd.
Hitler forsto og han hadde den bemerkelsesverdige ideen om å åpne dørene til Waffen-SS for dem. Det var ganske risikabelt.
Ingen hadde tenkt på dette før. Før Hitler kom til makten hadde Tyskland kun tenkt på å selge varer til utlandet, uten noen
tanke for å lage en ideologi kalt "samfunn" -- et felles ideal de kunne dele med sine naboland.
I stedet for den gamle ordningen fikk de plutselig en mann som kom med et fantastisk ideal: En inkluderende sosial
rettferdighet som alle forgjeves hadde lengtet etter i årevis. En helt ny orden i stedet for dem formløse kosmopolitiske
tilstanden som rådde i i de såkalte mellomkrigsdemokratiene. Responsen på Hitlers tilbud var overveldende. Legioner fra
Norge, Danmark, Holland og Flandern ble dannet. Tusenvis av unge menn bar nå sin Waffen-SS uniform. Hitler skapte den
berømte "Wiking"-divisjonen bare for disse mennene. Dette skulle bli en av de mest formidable divisjonene innen Waffen-SS.
Hæren gjorde fremdeles alt de kunne for å stoppe folk fra å verve seg i Waffen-SS i Tyskland og de oppførte seg som om
Waffen-SS ikke eksisterte. På bakgrunn av denne motstanden hjemme var det naturlig og forståelig at Waffen-SS tok imot menn
fra andre land enn Tyskland.
Tyskere som bodde i utlandet ble en rik kilde av frivillige. Som det er millioner av tysk-amerikanere, er der også millioner
av tyskere i alle deler av Europa. I Ungarn, i Russland, og i Romania. Der var til og med en republikk med Volgatyskere. De
var etterkommere av tyskere som hadde emigrert to hundre år tidligere. Andre europeere, som de franske hugenottene, som
hadde bosatt seg i Prøyssen, delte også denne typen folkevandring med tyskerne. Så Europa var full av tyske bosetninger.
Det tredje rikets seire hadde fyllt dem med stolthet over å tilhøre den stortyske familien. Hitler ønsket dem velkommen hjem.
Han så på dem først og fremst som potensielle elitesoldater i Waffen-SS, men også som en viktig faktor til å lage en
enhetlig tysk ideologi.
Igjen ble den entusiastiske responsen overveldende. 300 000 frivillige av tysk herkomst meldte seg fra hele Europa. Det
meldte seg 54 000 bare fra Romania. Sett på bakgrunn av den tidens situasjon var dette utrolige tall. Dette førte til at
svært mange problemer måtte løses. For eksempel snakket flesteparten av disse frivillige ikke lenger tysk.
Familiene deres hadde slått seg ned i andre land for 200 år siden. Jeg ser at i for eksempel Spania, blir barna til mine
legionærer assimilerte med spanjolene, og deres barnebarn snakker ikke lenger fransk. Tyskerne fulgte det samme mønsteret.
Da de tyske frivillige fra utlandet først meldte seg til tjeneste i Waffen-SS snakket de mange ulike språk, de hadde ulike
vaner og ulike behov. (Til venstre er et bilde av de frivillige heltesoldatene i Waffen-SS i en pause mellom kampene).
Hvordan kunne man finne offiserer som snakket alle disse språkene? Hvordan kunne man koordinere en slik broket forsamling?
Svaret ble Waffen-SS sitt utrolige assimileringsprogram. Hjemkomsten til alle disse frivillige fra ulike "stammer" ble sett
på som grunnlaget for en virkelig europeisk enhet. De 300.000 frivillige av tysk herkomst ble ønsket velkommen i Waffen-SS
som brødre og de svarte med å være like målbevisste, lojale og heroiske som det tyske Waffen-SS.
Innen året var omme hadde alt endret seg for Waffen-SS. Brakkene var fulle og akademiene var fulle. De strenge
opptakskravene gjaldt for alle; også de frivillige. De måtte være de beste på alle måter, både fysisk og mentalt. De måtte
være de beste blant den germanske rasen.
Når man sier den germanske rasen så var dette aldri en anti "annen rase". Det var en pro-germansk rase. Den var opptatt av å
gjøre den germanske rasen sterk og sunn på alle måter. Hitler var ikke interessert i å ha millioner av mindre begavede
dersom det sto i hans makt å unngå dette. (Bildet til høyre er av europeiske frivillige i Waffen-SS på offisersutdannelse i
Bad Tölz).
I dag finner man alkohol- og narkotikaproblemer overalt. Hitler ville at de tyske familiene skulle være sunne og at de fikk
sunne barn som skulle bringe fornyelse og en sunn nasjon. Tysk raseteori gikk ut på å gjenoppdage verdiene av egen rase og
egen kultur. Det var en leting etter egen dyktighet, en edel ide. Nasjonalsosialistisk raseteori var ikke mot andre raser.
Den var derimot for sin egen rase. Den hadde som mål å forsvare og forbedre sin rase og ønsket at alle andre raser gjorde
det samme for sin rase.
Dette ble demonstrert da Waffen-SS utvidet sine rekker med 60.000 Islamske frivillige. Waffen-SS respekterte dere levemåte,
deres skikker og deres religiøse overbevisning. Hver islamske Waffen-SS-bataljon hadde en imam, hvert kompani hadde en mulla.
Det var vårt felles ønske at de skulle få fram deres beste sider. Dette var vår raseteori.
Jeg var selv til stede da mine islamske kamerater fikk en personlig gave fra Hitler under nyttårsfeiringen. Det var et
smykke med en liten Koran. Hitler æret dem med denne lille symbolske gaven. Han æret dem med det som var det viktigste i
deres liv og deres historie. Nasjonalsosialistisk raselære var lojal mot den germanske rasen og respekterte fullt ut alle
andre raser. (Til venstre ser vi bilder av muslimske Waffen-SS-soldater i divisjon Handschar).
På dette tidspunkt hører man ofte folk si: "Hva med den antisemittiske rasismen"? Svaret på det er: "Ja, hva med den"?
Det har alltid vært jødenes ulykke at de aldri kan komme overens med noen annen rase. Det er et uvanlig historisk faktum og
litt av et fenomen. Når man studerer historien til jødene og jeg sier dette uten noen lidenskap, ser man at de alltid har
vært hatet hvor de enn måtte befinne seg. De ble hatet i oldtidens Egypt og i det gamle Hellas. I oldtidens Roma var de så
forhatte at 3.000 av dem ble deportert til Sardinia. Dette var den første jødiske deportasjonen.
De var forhatte i Spania, i Frankrike og i England, (De var bannlyste i England i flere hundre år) og i Tyskland. Den
jødiske forfatteren Lazare skrev en meget interessant bok om antisemittisme hvor han spurte seg selv: "Vi jøder burde stille
oss selv et spørsmål: Hvorfor blir vi alltid hatet alle steder? Det er ikke på grunn av de som har forfulgt oss opp gjennom
tidene. Det er fordi det er noe i oss som gjør oss "uspiselige" for andre folkeslag".
Det som er "uspiselig" med jødene er at de alltid ønsker å være priviligerte, en guddommelig utvalgt som det ikke kan
stilles spørsmål ved. Denne holdningen gjorde dem uønsket alle steder. Den jødiske rasen er derfor et unikt tilfelle. Hitler
hadde ingen intensjoner om å knuse jødene. Han ønsket at de fant sin egen identitet i sitt eget miljø, men ikke sammen med
andre folkeslag.
Kampen, hvis vi kan kalle det det, som Nasjonalsosialistene førte mot jødene var kun med ett mål for øyet: At jødene skulle
forlate Tyskland i fred. Det var planlagt å gi dem deres eget land utenfor Tyskland. Man snakket om Madagaskar, men det ble
ikke noe av disse planene da USA kom med i krigen. I mellomtiden tenkte Hitler på at de kunne bo i egne ghettoer. Der kunne
de ha sine egne organisasjoner og styre seg selv slik de ønsket.
De hadde sitt eget politi, sine egne trikkelinjer, sitt eget flagg, sine egne fabrikker som forøvrig var bygget av den tyske
regjeringen. Hva andre raser angår, var de alltid velkomne inn i Tyskland som gjester, men ikke som privilegerte innbyggere.
I løpet av ett år hadde Waffen-SS samlet et stort antall germanske menn fra nord-Europa og flere hundre tusen av tysk
herkomst fra andre land som ble kalt Volksdeutsche. Det var på dette tidspunktet at konflikten mellom kommunistene og
nasjonalsosialistene brøt ut. Denne konflikten hadde alltid eksistert. I Mein Kampf hadde Hitler tydelig satt seg sitt mål:
"å eliminere trusselen fra kommunismen" og erobre land i øst Europa!
Denne ekspansjonen mot øst skapte mye forargelse: Hvordan kunne tyskerne kreve landområder i Russland? Til dette kan man
svare: Hvordan kunne amerikanerne kreve land fra indianerne fra Atlanterhavet til Stillehavet? Hvordan kunne Frankrike kreve
rett til sør-Flandern og Rousillon fra Spania? Og hva med Storbritannia og mange andre land som hadde annektert land og
slått seg ned andre steder i verden?
På en eller annen måte var det i orden for andre land å erobre områder rundt om i verden, men ikke for Tyskland. Personlig
har jeg alltid forsvart russerne og jeg klarte til slutt å overbevise Hitler om at tyskerne måtte leve i fred med russerne
som partnere og ikke som erobrere. Før dette partnerskapet kunne oppnås måtte man bli kvitt kommunismen.
I den tysk-russiske ikke-angrepspakten forsøkte Hitler å kjøpe seg tid, men sovjetrusserne intensiverte sine aggressive
handlinger fra Estland til Bukovina. Jeg skal nå lese utdrag fra sovjetiske dokumenter. De er ganske avslørende.
La oss lese hva Marskalk Voroshilov sa: "Vi har nå tid til å forberede oss til å bli bøddelen over den kapitalistiske
verden. Vi må imidlertid være forsiktige. Tyskerne må ikke få noen mistanke om at vi planlegger å falle dem i ryggen
samtidig som de er opptatt med å slåss mot franskmennene. Får de vite hva vi planlegger kan de endre sine planer og angripe
oss".
I samme referat skrev marskalk Choponitov: "Sameksistensen mellom Tyskland og Sovjetunionen er bare midlertidig. Vi skal
sørge for at den ikke varer særlig lenge". Marskalk Timoshenko ville ikke gå så fort fram: "La oss ikke glemme at vårt
krigsmateriell fra fabrikkene i Sibir ikke vil bli levert før til høsten". Dette ble skrevet i begynnelsen av 1941 og
materiellet skulle leveres til høsten.
Rapporten fra Kommissariatet for krigsindustri fastslo følgende: "Vi vil ikke være i full produksjon før i 1942. Marskalk
Zhukov kom med følgende bemerkelsesverdige innrømmelse: "Hitler har det travelt med å invadere oss og han har god grunn for
å gjøre det".
Hitler hadde virkelig gode grunner for å invadere Russland raskt, fordi han innså at han kom til å bli utradert dersom han
ikke gjorde det. Zhukov la også til følgende: "Vi trenger noen måneder til for å få orden på våre feil og mangler. Vi
trenger 18 måneder på å gjøre ferdig moderniseringen av våre styrker".
Ordrene er ganske presise. Ved den fjerde sesjonen i det øverste Sovjet i 1939, ble det utstedt et dekret om at offiserer i
hæren skal tjenestegjøre i tre år, menige soldater i hæren i fire år og for personell i marinen skal tjenestetiden være fem
år. Alle disse avgjørelsene ble gjort mindre enn en måned etter at Sovjet undertegnet fredstraktaten med Tyskland.
Selv om Sovjetunionen hadde lovet fred drev de frenetiske forberedelser til krig. Mer enn 2.500 nye festninger ble bygget i
1939/40. 160 divisjoner ble gjort kampklare. 60 panzerdivisjoner var i full beredskap. Tyskerne hadde bare 10
panzerdivisjoner. I 1941 hadde Sovjet 17.000 panzer og i 1942 var tallet kommet opp i 32.000. De hadde 92.578
artillerienheter og deres 17.545 kampfly gjorde dem overlegne i forhold til det tyske flyvåpenet.
Det er lett å forstå at med slike krigsforberedelser i Sovjet hadde ikke Hitler noe valg: Han måtte invadere Sovjetunionen
umiddelbart, eller bli utryddet. Hitlers felttog i Russland var en slags "siste sjanse" felttog. Han gikk ikke inn i
Russland med noen stor optimisme. Han fortalte meg senere: "Da jeg gikk inn i Russland var det som å møte en lukket dør. Jeg
visste jeg måtte bryte den opp, men jeg ante ikke hva som befant seg bak denne lukkede døren". (Til høyre går tyske styrker
til preventivangrep på Sovjetunionen i 1941).
Hitler hadde rett. Han visste at Sovjet var sterke, men han visste også at de var i ferd med å bli enda sterkere. 1941 var
det eneste året Hitler hadde et lite pusterom. Britene hadde ikke greid å utvide krigen. Hitler, som aldri ønsket en krig
med Storbritannia, forsøkte fremdeles å få til fred. Han inviterte meg til å tilbringe en uke hjemme hos han. Han ønsket å
diskutere situasjonen og å høre hva jeg mente om den. Han snakket både enkelt og tydelig. Atmosfæren var både uformell og
avslappende. Han fikk meg til å føle meg hjemme fordi han virkelig ønsket å være gjestfri.
Han smurte smør på brødet på en avslappet måte og sendte dem rundt. Selv om han ikke drakk selv gikk han og hentet en flaske
champagne etter hvert måltid fordi han visste at jeg likte godt ett glass etter å ha spist. Det var aldri noe oppstyr og
hans vennlighet var oppriktig. Han hadde et enkelt levesett, uten nykker og med stor ydmykhet.
Vi snakket om England. Jeg spurte han rett ut: "Hvorfor i all verden gjorde du det ikke av med britene i Dunkirk? Alle
visste du kunne ha gjort slutt på dem der". Han svarte: "Ja, jeg holdt tilbake troppene mine og lot britene unnslippe
tilbake til England. Fornedrelsen i et slikt nederlag ville ha gjort det vanskelig for meg å få til en fredsavtale med dem
på et senere tidspunkt". (Hitler lar britene og deres allierte slippe unna fra Dunkirk 25. til 27. mai 1940).
Hitler fortalte meg også at han ønsket at russerne skulle tro at han ønsket å invadere England. Han nevnte at han til og med
hadde distribuert små engelsk-tyske ordbøker til sine tropper i Polen. Sovjetiske spioner der rapporterte til Kreml at
invasjonen i Polen bare var en bløff og at tyskerne var i ferd med å starte en invasjon av de britiske øyer.
Den 22. juni 1941 var det Russland og ikke England som ble invadert av tyskerne. De første seierne kom fort, men de kostet.
Jeg overlevde kampene ved østfronten. Det var en tragedie som gjorde oss alle til martyrer. De endeløse tusener av kilometer
med russisk steppeland var overveldende. Vi måtte ta oss fram til Kaukasus til fots, alltid under ekstreme forhold. Om
sommeren vasset vi til knærne i gjørme og om vinteren var temperaturen langt under null.
Hadde det ikke vært for noen få dager hadde Hitler vunnet slaget om Russland i 1941. Før slaget om Moskva hadde det lykkes
Hitler å slå den sovjetiske hæren og å ta store mengder krigsfanger. General Guderians panzerdivisjon, "das Reich" som på
egenhånd hadde omringet mer enn en million sovjetiske soldater i nærheten av Kiev, hadde nådd utkanten av Moskva. (Til høyre
poserer mannskap fra "das Reich" foran en T-34 de har erobret fra kommunistene og tatt i bruk selv).
De var kommet helt inn til byens trikkelinjer da det kom en vanvittig kuldebølge: 40, 42, 50 minusgrader! Dette betydde at
både menn og maskiner stoppet og det skjedde utrolig fort. Stridsvognene kunne ikke flytte seg og gårsdagens gjørme hadde
frosset til en halvmeter tykk isklump. Beltene på stridsvognene var helt tilfrosset.
I løpet av 24 timer hadde alle våre taktiske muligheter blitt reversert. Det var akkurat da at mengder med sibirske tropper,
som var blitt tilbakekalt fra det fjerne Østen, ble satt inn mot tyskerne. Dette var skjebnesvangre dager i isødet som
betydde forskjellen mellom seier og nederlag. Hitler skyldte dette nederlaget på det italienske felttoget i Hellas i 1940.
(Under til venstre angriper sibirske tropper ved Moskva vinteren 1941).
Mussolini var misunnelig på Hitlers suksess. Det var en sterk og tyst sjalusi. Jeg var venn med Mussolini og jeg kjente han
godt. Han var en bemerkelsesverdig mann, men han brydde seg ikke noe videre om Europa. Han likte ikke å være tilskuer til
Hitlers seire overalt. Han følte seg forpliktet til å gjøre noe selv og det fort. På ren impuls startet han et hodeløst
angrep på Hellas.
Troppene hans ble umiddelbart slått, men det gav britene en unnskyldning til å invadere Hellas, som til nå ikke hadde
deltatt i krigen. Fra Hellas kunne britene bombe de rumenske oljebrønnene. Disse var viktige for den tyske krigføringen.
Hellas kunne også brukes til å avskjære de tyske tropene på deres vei til Russland. Hitler ble tvunget til å knuse denne
trusselen umiddelbart. Dermed gikk fem uker tapt på Balkan. Hans seier der var en utrolig logistisk bragd, men det forsinket
starten på felttoget i Russland med fem kritiske uker.
Dersom Hitler hadde kunnet starte felttoget i tide, som planlagt, hadde han kommet til Moskva fem uker tidligere, i
solskinnet på høsten, da jorden fremdeles var tørr. Krigen hadde vært over og Sovjetunionen ville ha tilhørt fortiden.
Kombinasjonen av plutselig frost og ankomsten av forsterkninger fra Sibir spredte panikk blant noen av de gamle generalene i
hæren. De ville trekke seg tilbake 350 kilometer fra Moskva.
Det er vanskelig å tenke seg at en slik strategi ville fungere! Kulden var den samme over hele Russland, fra vest til øst og
å trekke seg tilbake 350 kilometer ut på de åpne steppene ville bare gjøre ting verre. Jeg var kommandant i Ukraina på den
tiden, og der var temperaturen minus 42 grader.
En slik retrett betydde at alt tungt artilleri, inkludert angrepstanks og panservogner som satt fast i isen, måtte stå
igjen. Det betydde også at en halv million man ble eksponert for sovjetiske snikskyttere. Faktisk så betydde det å overgi
dem til den visse død.
Man trenger bare å huske på Napoleons tilbaketrekking i oktober. Han nådde Berezina elven i november og den 6. desember
hadde alle de franske troppene forlatt Russland. Det var kaldt nok, men det var intet vinterfelttog. (Til høyre er Napoleons
"store armé" på tilbaketog fra Moskva 1812).
Kan dere tenke dere at en halv million tyske soldater som i 1941 kjempet mot hylende snøstormer, uten tilførsel av noe slag,
angrepet fra alle kanter av ti tusenvis av kosakker? Jeg har kjempet mot fremadstormende kosakker og bare de aller
kraftigste våpnene vil stoppe dem. For å gå til stoppe en slik vanvittig retrett måtte Hitler sparke mer enn 30 generaler i
løpet av få dager.
Det var da han beordret Waffen SS til å fylle gapene i frontlinjene og til å øke moralen. Waffen-SS styrkene holdt
øyeblikkelig stand på moskvafronten. Gjennom hele krigen hendte det ikke en gang at Waffen-SS flyktet fra stillingene sine.
De ville heller dø enn å overgi seg. Man kan ikke glemme tallene. Vinteren 1941 mistet Waffen-SS 43.000 mann utenfor Moskva.
Regimentet "der Führer" kjempet nesten bokstavelig til siste mann. Av hele regimentet overlevde bare 35 mann. Mennene fra
"der Führer" holdt stand og ingen sovjetiske tropper slapp gjennom.
De måtte omgå Waffen-SS-mennene i snøen. Det var her den berømte russiske generalen Vlassov ble tatt til fange av
Waffen-SS-divisjon "Totenkopf". Uten deres heroisme ville Tyskland ha gått til grunne innen desember 1941. (Til venstre er
soldater i Totenkopf på vei mot fronten under Russlandsfelttoget).
Hitler glemte aldri dette. Han trakk fram viljestyrken som Waffen-SS hadde vist utenfor Moskva. De hadde vist styrke og mot
og det var hva Hitler beundret mest av alt: Mot! For han var det ikke nok å være intelligent eller å ha dyktige medarbeidere.
Slike folk kan ofte gå i oppløsning, noe vi så med general Paulus under slaget ved Stalingrad den påfølgende vinteren.
Hitler visste at kun energi og mot og viljen til aldri å overgi seg var det eneste som kunne vinne krigen.
Snøstormene på de russiske steppene hadde vist hvordan den beste hæren i verden, den tyske hæren, med tusenvis av topptrente
offiserer og millioner av topptrente, disiplinerte menn ikke strakk til. Hitler var klar over at de ville bli slått og han
innså at det trengtes noe mer enn hæren. Det trengtes menn med usvikelig tro på hans ide for å vinne. Waffen-SS hadde dette
idealet og Hitler brukte dem nå for alt de var verdt.
Fra alle deler av Europa kom frivillige for å hjelpe sine tyske brødre. Det var da det tredje Waffen-SS ble dannet. Først
var det det tyske Waffen-SS, så var det det germanske Waffen-SS og nå fikk vi også det europeiske Waffen-SS. 125.000 mann
meldte seg for å hjelpe til med å bevare vestlig kultur og sivilisasjon. De frivillige meldte seg i full visshet om at
Waffen-SS hadde de høyeste dødstallene. Mer enn 250.000 av en million falt i kamp. For disse mennene var Waffen-SS
begynnelsen på et nytt Europa, på tross av de høye dødstallene. Napoleon sa på St. Helena: "Det vil aldri bli et Europa før
en leder står fram". (Postkortet viser frivillige fra Wallonia, den fransktalende delen av Belgia).
De unge europeiske frivillige hadde observert to ting: For det første, at Hitler var den eneste lederen som var i stand til
å bygge et nytt Europa og for det andre at Hitler, og bare Hitler, kunne fri verden fra kommunisttrusselen.
For det europeiske Waffen-SS var et Europa med smålig sjalusi, intriger, grensekrangler og økonomisk rivalisering helt uten
interesse. Det var for smålig og krevende. Det Europa gjaldt ikke lengre for dem. Selv om det europeiske-SS beundret Hitler
og det tyske folk, så ville de ikke bli tyskere. De var menn av sitt eget folk og Europa var samlingsstedet for ulike
europeiske folk. Europeisk enhet skulle oppnås gjennom harmoni og ikke gjennom undertrykkelse av andre.
Jeg diskuterte disse tingen lenge, både med Hitler og Himmler. Hitler hadde vokst forbi det nasjonale stadium, som alle
geniale menn hadde gjort. Napoleon var først en mann fra Korsika, så franskmann, så europeer, og til slutt en universell
mann. På samme måten hadde Hitler vært østerriker, så tysker, så en stortysker, og til slutt germansk. Etter dette hadde han
sett sjansen for, og grepet den, å bygge ett nytt Europa.
Etter å ha vunnet over kommunistene hadde Waffen-SS en edsvoren plikt til å bruke all sin styrke og energi på å bygge opp et
forent Europa og det var aldri snakk om at det ikke-tyske Europa skulle domineres av Tyskland.
Før vi meldte oss til tjeneste i Waffen-SS hadde vi opplevd mange vanskelige konflikter. Vi kjempet på østfronten, først som
støttetropper for hæren, men under slaget om Stalingrad så vi at Europa var i alvorlig fare. Stor felles innsats var påkrevd.
En kveld hadde jeg en åtte timers debatt med Hitler og Himmler om status for ikke-tyske europeere i det nye Europa.
I nuet forventet vi å bli behandlet som likemenn som slåss for saken. Hitler forsto fullt ut og fra da av hadde vi vårt eget
flagg, våre egne offiserer, vårt eget språk og vår egen religion. Vi hadde lik status som alle andre. (Edsavleggelse i Den
Norske Legion til høyre).
Jeg var den første som fikk katolske prester i Waffen-SS. Senere var geistlige fra alle trosretninger tilgjengelige for dem
som ønsket det. Islamske Waffen-SS-divisjoner hadde sine egne mullaer og de franske hadde til og med sin egen biskop! Vi var
fornøyde med at med Hitler ville alle europeere bli behandlet likeverdig. Vi følte at det beste vi kunne gjøre for å
fortjene vår plass blant likemenn var å forsvare Europa like godt som vi forsvarte Tyskland i disse kritiske tidene.
Det aller viktigste for Hitler var mot. Han skapte en ny orden. De som gjorde seg fortjent til Ridderkorset var i sannhet
riddere. De hadde gjort seg fortjent til dette gjennom edel dåd. Alle enhetene som kom hjem etter krigen skulle være styrken
som skulle forsvare folks rettigheter i våre respektive land. Alle i Waffen-SS forsto at europeisk enhet betydde hele Europa,
inkludert Russland.
Det hadde vært en stor mangel på kunnskap blant mange tyskere når det gjaldt russerne. Mange trodde at alle russerne var
kommunister, mens det i virkelighet bare var en brøkdel av russerne som var medlemmer av kommunistpartiet. De trodde også at
russerne var totalt forskjellige fra andre folk i Europa. Jo, de har samme familiestruktur, de har gamle sivilisasjoner, dyp
religiøs tro, noe som ikke er ulikt det vi finner i resten av Europa. (Den russiske generalen Vlasov inspiserer russiske
Waffen-SS-tropper i "ROA"-Russian Liberation Army).
Det europeiske Waffen-SS så Europa som en sammensetning av tre komponenter; sentral-Europa var drivkraften i Europa,
vest-Europa som det kulturelle senter i Europa og øst-Europa som framtida for Europa. Således var Europa og Waffen-SS sine
visjoner levende og virkelige. Europas seks hundre millioner innbyggere skulle bo fra Nordsjøen til Vladivostok. Det var på
dette området, som strakte seg 13.000 kilometer fra øst til vest, at europeerne skulle bygge sin skjebne. Et sted der unge
mennesker kunne bygge og bo. Dette Europa skulle bli et fyrlys i verden. En gammel sivilisasjon, en åndelig styrke og den
mest avanserte teknologi og vitenskap. Waffen-SS gjorde seg klar for det nye Europas skjebne.
La oss nå sammenligne disse målene og idealene med de alliertes mål og idealer. Roosevelt og Churchill solgte Europa i
Teheran, Yalta og Potsdam. De overga seg til russerne. De overgav halve det europeiske kontinentet til kommunistenes
slaveri. De lot resten av Europa gå i oppløsning moralsk sett. Waffen-SS visste hva de ønsket: Et Europa med idealer som
skulle bli redningen for alle. (Her massemorderne og forræderne av europeisk frihet og selvstendighet samlet i Teheran i
1943. Fra venstre Stalin, i midten krøplingen Roosevelt og til høyre alkoholikeren Churchill. Roosevelt og Churchill var av
jødisk ætt).
Denne troen på høyere idealer inspirerte 400.000 tyske Waffen-SS, 300.000 germanske Waffen-SS, 300.000 europeiske Waffen-SS.
Alle frivillige; en million byggere av det nye Europa.
Antall soldater i Waffen-SS vokste proporsjonalt med økningen av kamphandlingene på østfronten. Jo nærmere Tyskland var tap,
desto flere frivillige var det som meldte seg ved fronten. Dette var fenomenalt! Åtte dager før det siste slaget var tapt
kom hundrevis av nye Waffen-SS menn til fronten. Helt til siste slutt visste de at de måtte greie det umulige for å stoppe
fienden.
Så, fra den 180 mann store "Leibstandarte"-avdelingen i 1933 til Waffen-SS regimentene før 1939, til de tre regimentene i
Polen, til de tre divisjonene i Frankrike, til de seks divisjonene i starten på krigen i Russland, til 38 divisjoner i
slutten av krigen. Jo flere Waffen-SS soldater som falt desto flere var det som kom og erstattet dem. De hadde tro og sto
fram helt på grensen av menneskelig yteevne. Det stikk motsatte hendte i januar 1943 ved Stalingrad. Tapet der ble avgjort
av en mann uten mot. Han var ikke i stand til å møte farene med besluttsomhet. Han sa ikke: "Jeg skal bli her og kjempe til
jeg vinner". Han var moralsk og fysisk feig og han tapte. (Flotte hester og heltesoldater fra Waffen-SS-divisjon "Florian
Geyer" på Østfronten).
Ett år senere ble Waffen-SS divisjonene "Wiking" og "Wallonia" omringet på samme måten ved Cherkassy. Med tragedien i
Stalingrad friskt i minnet kunne dette ha blitt nok et moralsk nederlag for våre soldater. På toppen av det hele lå jeg med
høy feber etter en skuddskade i siden. Som general i Waffen-SS "Wallonia" visste jeg at dette ikke innbød til å høyne
moralen blandt mennene. Jeg kom meg på beina og i 17 dager ledet jeg angrepet som brakte oss ut av blokaden. Jeg deltok i
mange nærkamper, ble såret fire ganger, men stoppet aldri å krige. Alle mine menn gjore det samme og noen gjorde mer.
Beleiringen ble brutt bare på grunn av ren og skjær Waffen-SS innsats og mot.
Etter Stalingrad, da mange trodde at alt var tapt, da sovjetiske styrker strømmet over Ukraina, stoppet Waffen-SS russerne.
De gjeninntok Charkov og påførte den sovjetiske hæren flere alvorlig nederlag. Dette var mønsteret: Waffen-SS snudde
nederlag til seier. (Panzer i Waffen-SS-divisjon Wiking i aksjon på Østfronten).
Den samme fryktløse holdningen fant vi også i Normandie. General Patton kalte oss "de stolte SS divisjonene".
Waffen-SS var ryggraden i forsvaret av Normandie. Eisenhower la merke til at: "Waffen-SS kjempet som vanlig til siste mann".
Dersom ikke Waffen-SS hadde eksistert ville Europa ha blitt overkjørt av Sovjet innen 1944. Russerne ville ha nådd Paris
lenge før amerikanerne. Heroismen til Waffen-SS stoppet den russiske framrykkingen ved Moskva, Charkov, Cherkassy og
Tarnopol.
Sovjetunionen mistet mer enn 12 måneder. Uten motstanden fra Waffen-SS ville russerne ha vært i Normandie før Eisenhower.
Folk viste stor takknemlighet til de unge menn som gav sine liv. Ikke siden de store religiøse ordener i middelalderen hadde
vi sett slik uegoistisk idealisme og heroisme. I dette århundret av materialisme står Waffen-SS fram som et skinnende lys av
åndelighet. (Til venstre blir en Waffen-SS-offiser ønsket velkommen som befrier av to ukrainske damer).
Jeg er ikke i tvil om at ofrene og de utrolige bragdene til Waffen-SS en gang vil få sine store poeter som Schiller. Storhet
i sin fremferd er det som kjennetegner Waffen-SS.
Stillhetens teppe kom over Waffen-SS etter krigen, men nå har flere og flere unge mennesker blitt klar over dets eksistens,
dets bragder. Berømmelsen vokser og de unge krever å få vite mer. Om hundre år vil nesten alt være glemt, men storheten og
heroismen til Waffen-SS vil bli husket. Det skal bli vår store historiske belønning.
--------------------------------------------------------------------------------
From The Journal of Historical Review, Winter 1982-83 (Vol. 3, No. 4). This essay by Leon Degrelle (1906-1994), was first
presented at the Fourth IHR Conference in Chicago (Sept. 1982).
Bildet til høyre er av Leon Degrelle fra sine gamle dager mens han bodde i Spania.