Hele den offisielle historien tar jo utgangspunkt i at Norge fortsatte krigen utenlands; at vi ikke hadde kapitulert og at
den norske regjering i London var og ble respektert som Norges eneste lovlige styresmakt med fullt ansvar for alle nordmenn
og alt norsk?
Joda, slik lyder løgnene de vil du skal tro, men sannheten var en helt annen. For at feige og svikefulle politikere skal
komme unna med svindelen og sviket sitt var det viktig å få rakryggete offiserer som hadde ført kampene i Norge ut av veien.
Militære toppoffiserer har et helt annet syn på verden enn politkere. Begrep som ære, stolthet og ordholdenhet har en mening
for dem som politikerne bare finner brysomt i svindelspillet sitt.
To offiserer pekte seg ut fremfor alle de andre: General Otto Ruge som var utnevnt til forsvarssjef etter general Laake den
10. april 1940 og sjefen for 6. divisjon med operasjonsområde i Nord-Norge, general Carl Fleischer. Begge to utmerket seg
spesielt under krigen, Ruge først ved Midtskogen da han stoppet tyskerne som forfulgte den flyktende Kongen og general
Fleischer under kampene om Narvik da han hadde tyskerne i kne, men ble fratatt seieren ved de alliertes tilbaketrekning.
Disse personene ville aldri kunne ha tillatt det som skjedde med politikere og mannskaper i England. Uten lyte kom forøvrig
heller ikke Otto Ruge fra avslutningen av krigen i Norge. Det er uhørt at han sendte en generalstabsoffiser som
Roscher-Nielsen uten formelle fullmakter til å forhandle om kapitulasjon med den tyske general Buschenhagen den 10. juni
1940 i Trondheim. De forhandlingene skulle han selv ha sluttført og undertegnet.
Vi tipper at Ruge ble lurt av de sentrale politikerne eller aller helst av mannen bak det meste i Norge i de dagene, Carl
Joachim Hambro. Her ser vi Hambro til venstre og Ruge til høyre i Tromsø like før Hambro rømmer til London og Ruge går i
frivillig fangenskap i Tyskland. Det fangenskapet reddet høyst sannsynlig livet til Ruge og ga han en posisjon etter krigen.
Da krigen sluttet fikk Ruge jobb som toppsjef i det norske forsvar, men det var bare skuebrød. Etter kort tid ble han avsatt
og fikk en æresbolig på Høytorp Fort hvor han bodde til sin død i 1961.
Ved å la en underordnet og ubetydelig norsk offiser undertegne kapitulasjonsavtalen fikk man rom for politisk spill senere.
Men Ruge måtte også vekk for å gi politikerne fritt spillerom for lissomregjeringen sin i London. Det ble ordnet ved at Ruge
ikke undertegnet erklæringen om ikke å ta opp våpen mot tyskerne igjen så lenge den pågående krigen raste. Det plasserte
Ruge trygt og godt i tysk fangenskap i Tyskland uten mulighet til å kjempe for den norske soldats ære mot falskspillerne i
London. Samtidig kunne navnet hans tas til inntekt for de æresløse politikerflyktningene.
Men general Carl Fleischer (Bilde til høyre) var det verre med. Der måtte det hardere lut til. Han forlangte å bli med til
England hvor han gjorde en glimrende jobb med å stable på beina den norske brigaden i Skottland. Politikerne intrigerte og
degraderte Fleischer til en ubetydelig posisjon i Canada som en mann med hans ambisjoner, kunnskap og ære ikke kunne avfinne
seg med.
Han gikk hardt inn for en ren norsk militær styrke i egne uniformer og eget utstyr og satt opp som en nasjonal
forsvarsstyrke med alle grener samlet under en fast og myndig nasjonal ledelse. Pengene fantes gjennom uteflåtens enorme
inntekter inn i Nortraship-systemet. Etter at Fleischer var sendt til Canada oppløste lissom"regjeringen" i London brigaden
i Skottland og fordelte regimentene rundt om til britene. Under til venstre er bilde av Fleischer sin statue på Vår Frelsers
Gravlund i Oslo. Vel verdt et besøk.
De feige svikerne som satt og lekte "regjering" for Hambros Bank's kreditt og uteseilernes inntekter kunne ikke akspetere
Fleischers krav og han ble forflyttet til en vanærende utpost i Canada. Et av forholdene som gjorde Fleischer avskydd av
politikerne i England og ledelsen i SOE var hans forslag fra vinteren 1940 om å sette i verk tiltak mot kommunistene i
Nord-Norge sett i lys av vinterkrigen i Finland. I 1939 foreslo han å forby kommunistpartiet. Ikke veldig populært blant
gjengen av sosialister som dro til England.
Vel over som militærattaché i Canada valgte general Carl Gustav Fleischer den 19. desember 1942 fridøden. Det vil si at han
tok sitt eget liv. (Så sies det i alle fall). Dermed var han også ute av veien for godt og det vanærende skuespillet i
London kunne fortsette som før.
Vi i Vigrid ser på general Fleischer som et av de forbildene det er verdt å merke seg fra den ellers flaue forestillingen
det norske militæret vartet opp med under den andre verdenskrig. Otto Ruge står på sin side fram som Maktelitens mann og
nikkedukke, men tross alt for farlig til å ha med seg til London. Da Fleischer fikk orden på militærordningen i 1928 var
Otto Ruge den mannen sosialistene satte til å sabotere og ødelegge den.
Vel etablert i London med nordmenn spredd rundt under britisk kommando var turen kommet til å være delaktige i et
propagandastunt for å heve den nedtrykte moralen i England våren 1941. Det første Lofotraidet ble løsningen. En britisk
flåtestyrke med en kontingent på 600 kommandosoldater hvorav 52 var norske ble sendt avgårde til ytre Lofoten som faktisk
ikke var befestet eller forsvart militært av tyskerne.
Ved hjelp av løgn om invasjon og utdeling av penger mat, røyk og godterier tok lokalbefolkningen godt imot britene. Stor var
skuffelsen og lange var ansiktene da de forsto at de var lurt. Bildet viser levebrødet til fiskerne gå opp i røyk etter at
britene sprengte fiskeoljetankene deres.
Og hvordan sto det så til med Londongjengen sin kunnskap og ansvarlighet i forbindelse med det engelske propaganda-stuntet?
Alle benekter at de var informert, men i boken "Lofotraidet 1941 - Torden i Mars" sier forfatterne følgende: "Egentlig er
det mest trolig at Trygve Lie var den som fikk flest opplysninger. Han sto i nær kontakt med bankmannen Charles Hambro, som
var ansvarlig for Scandinavian Region og SOE". Heisann!
Charles Hambro er jo den samme jøden i Hambro Bank som forhandlet Nortraship-avtalen med sin norske jødiske slektning Carl
J. Hambro. Hans sønn igjen var førstesekretær i det norske utenriksdepartementet i London og den som vel bestemte mens
utenriksminister Lie gikk i møter og intrigerte for den senere posten som FN's første generalsekretær. Hambro på bildet til
venstre mens Nygaardsvold er til høyre. Jada, du leste riktig. Hvem styrte den norske eksilregjeringen og de norske troppene
og øvrige norske interesser i London under krigen? Hørte jeg at de nærmest var å betrakte som brikker i et internasjonalt
jødisk banksystem? Kan se slik ut.
Den samme jødiske stortingspresidenten Hambro var en av de siste som snakket med Otto Ruge i Bispegården i Tromsø rett før
politikerne flyktet til London. Ruge var en av de to militære nøkkelpersonene som måtte fjernes slik at politikerne i London
kunne spille spillet sitt. Bildet av dem kan du se lenger framme i artikkelen.
Den samme Hambro var sentral igjen i mai-dagene i 1945 med å intrigere og klokt nok krevde at alle fremtredende
London-politikere måtte tre tilbake. Smart trekk som ga brudd i kontinuitet og ansvar og en ny start for makteliten. Igjen
under jødisk ledelse. Og Trygve Lie fikk sin belønning som generalsekretær i FN.
Bildet over viser ryggene til Nygaardsvold til venstre og Carl J. Hambro til høyre. Det sies at under overfarten på m/s
Andes noterte kirkeministeren "En (måtte) få følelsen av at vi tross alt ikke var så hatet", da han fikk se velkomsten
tilbake i Norge. Han kjente en del av sannheten og visste hvordan hjemkomsten burde artet seg: Riksrett med etterfølgende
skyting på Akershus.
En kjent replikk fra overfarten er Hambro til Nygaardsvold idet de betraktet sine respektive røslige eksilfigurer: "Ingen
blir så fet i sitt eget land." Hambro hadde rett. I dobbelt forstand.
Norge i Krig - Politikernes Forræderi