.:Vigrid Forsiden:.

Hitlers tale 1. september 1939 (invasjonen av Polen)

Hitler taler til Riksdagen

Den 1. september 1939 ved lunsjtid holder Adolf Hitler en tale i den tyske Riksdagen. I talen forklarer han hvorfor han samme morgen hadde sendt tyske styrker inn i Polen. Etter Hitlers tale følger en kortere tale av Göring.

I 1939 rådde ikke samme sensur i den vestlige verden som i dag. Talen ble sendt «live» på radio til hele Europa og til USA, med engelske sammendrag og kommentarer til landene utenfor Tyskland. Den engelske kommentatoren er objektiv og nøytral.

Folk i dag er helt ukjente med innholdet i Hitlers tale; altså hvorfor Tyskland gikk til krig mot Polen og «startet andre verdenskrig,» som klisjéen sier. Kanskje de er klar over at England erklærte krig mot Tyskland 3. september 1939, to dager etter den tyske invasjonen, og de har fått med seg at Englands krigserklæring var et svar på Tysklands angrep, men det de dog vet ingenting om – er de reelle årsakene til tyskernes beslutning om sitt angrep på Polen. Dette forklares i denne talen som er fritt oversatt til norsk for Vigrid.

* * * * * * * *

Delegater! Representanter i den tyske Riksdagen!

I månedsvis har et problem pint oss alle. Versailles-traktaten, dvs. Versailles-diktatet, skjenket oss for lenge siden dette problemet som i sin fordervelse og degenerasjon nå har blitt ulidelig. Danzig var en tysk by og er en tysk by! Korridoren var og forblir tysk! Disse regionene skylder sin kulturelle utvikling utelukkende til det tyske folk. Uten det tyske folk hadde disse østlige regionene fremdeles blitt styrtet inn i barbarismens dybder.

Danzig ble revet fra oss! Polen annekterte korridoren sammen med andre tyske territorier i øst! De tyske minoritetene som bor der blir forfulgt på de mest grusomme måter man kan forestille seg. Bare i årene 1919 og 1920 ble over en million etniske tyskere fordrevet fra sine landområder.

Som alltid prøvde jeg også i denne situasjonen å finne en fredelig løsning, gjennom forslag for å forbedre denne situasjonen som hadde utviklet seg til å bli uutholdelig. De som sier at vi kun tvinger frem våre reformer ved makt lyver. Femten år før nasjonalsosialismen kom til å styre landet var det mange muligheter for å gjennomføre disse reformene på fredelig vis, men ingenting slikt ble gjort. I hvert eneste tilfelle kom jeg med forslag til tiltak, ikke bare én gang, men gjentatte ganger for å rette opp i disse utålelige forholdene.

Dere vet at alle disse forslagene ble avvist. Det er ikke noe behov for at jeg lister dem opp: mine initiativ til nedrustning; om nødvendig helt ned til siste gevær; mine initiativ til begrenset krigføring, for avskaffelsen av metodene som brukes i moderne krigføring som, i mine øyne, ikke kan forenes med internasjonal lovgivning. Dere kjenner til mine initiativ til å gjenopprette tysk suverenitet over det tyske rikets territorium. Dere kjenner til mine endeløse forsøk på å finne en fredelig løsning og komme frem til en gjensidig forståelse hva gjelder situasjonen med Østerrike, og senere hva angikk Sudetenland, Böhmen og Mähren. Alt var for ingen ting.

Det er bare én ting som simpelthen ikke er mulig: å forlange at en uakseptabel situasjon kan løses på fredelig vis – og deretter konsekvent avvise en slik fredelig løsning.

På samme vis er det ikke mulig å påstå at den som, under omstendighetene, bestemmer seg for å løse situasjonen på egen hånd, som selv gjennomfører de nødvendige tiltakene, begår et lovbrudd. For diktatet fra Versailles er ikke loven for oss tyskere, det ble tvunget på oss!

Du kan simpelthen ikke henvise til en signatur som at den representerer helliget lov når den ble presset frem gjennom å holde en pistol mot hodet til den som signerte, med trusselen om å sulte ihjel millioner av mennesker om han nektet å skrive under! Så jeg forsøkte, også når det gjaldt Danzig og korridoren, å oppnå en løsning på de stadig verre forholdene gjennom forslag, og en fredelig diskusjon av disse. At problemene måtte løses var helt åpenbart. At de vestlige nasjonene muligvis ikke var så opptatt av tidstabellen er forståelig. Samtidig er ikke denne tidstabellen likegyldig for oss, og mest av alt, den var ikke og kunne ikke være likegyldig for ofrene, som led mest av alle.

I mine samtaler med polske regjeringsmedlemmer forklarte jeg enda en gang disse tankene som dere allerede hørte i min siste tale foran Riksdagen. Intet menneske kan beskylde meg for å bruke upassende metoder eller for å utøve unødig mye press. Det var jeg som til slutt formulerte de tyske forslagene, og jeg må repetere her at det finnes ingenting mer beskjedent eller lojalt enn disse forslagene. Jeg vil gjerne si dette til verden: Det var jeg alene som var istand til å komme med slike forslag! Jeg vet utmerket godt at når jeg gjorde dette bragte jeg meg selv i konflikt med millioner av tyskere.

Disse forslagene har blitt avvist. Og ikke nok med det! De ble besvart med mobilisering og med økt terror, og med en intensivert maktbruk mot de etniske tyskerne i disse områdene. I tillegg fant et kommersielt og politisk kvelertak-angrep sted i den frie byen Danzig gjennom toll-tiltak. Og så, til slutt, i de siste par ukene kom også militære angrep mot Danzig og tyske transportforbindelser. Polen har startet en krig mot den frie byen Danzig! Og Polen var ikke villig til å løse korridor-spørsmålet på den minst kostbare måten som kunne tjent begge partenes interesser, og Polen har heller ikke brydd seg om sitt ansvar overfor sine etniske minoriteter.

Og her må jeg slå fast det faktum at Tyskland har oppfylt sine forpliktelser! Minoritetene som nå lever i Riket blir ikke forfulgt. Det finnes ikke en eneste franskmann som kan påstå at de mellom 50 000 og 100 000 franskmenn som bor i Saar-området blir undertrykt, torturert, eller frarøvet sine rettigheter. Ikke en eneste kan hevde noe slikt! Jeg har i stillhet stått på sidelinjen og observert situasjonen i fire måneder nå. Samtidig har jeg kommet med advarsler flere ganger, og jeg har intensivert disse advarslene den siste tiden.

Allerede for tre uker siden opplyste den polske ambassadøren om at dersom Polen skulle sende ytterligere beskjeder til Danzig, i form av et ultimatum; dersom flere undertrykkende tiltak mot tyskerne der implementeres; eller om Polen skulle prøve å ødelegge Danzig økonomisk ved å påtvinge høye tollavgifter på byen, da kunne man ikke forvente at Tyskland skulle stå passivt og se på uten å gripe inn. Jeg lot det være ingen tvil om at det ville være et alvorlig mistak i denne sammenhengen å sammenligne dagens Tyskland med det Tyskland som var før.

Det har vært forsøkt å rettferdiggjøre polakkenes handlinger mot etniske tyskere ved å hevde at disse utgjorde et svar på tidligere «provokasjoner.» Jeg vet ikke hva slags «provokasjoner» disse kvinner og barn angivelig var skyldige i som var mishandlet og bortført. Heller ikke kan jeg forestille meg hvilke provokasjoner som ble utført av de som ble torturert på de mest dyriske og sadistiske måter for så å bli myrdet til slutt. Dette vet jeg ikke.

Men det er én ting som jeg vet: Ingen hederlig stor nasjon kan passivt tolerere en slik situasjon i det lange løp! Likevel gjorde jeg en siste anstrengelse, og dette gjorde jeg selv om jeg, i mitt hjerte, var overbevist om at den polske regjeringen – spesielt i betraktning av dens avhengighet av sin pøbelgjeng av soldater nå frigjort fra hemninger – ikke var seriøst oppsatt på å nå en sann forståelse. Uansett, jeg prøvde en siste gang å få et forhandlingsforslag akseptert av den britiske regjeringen. Britene sa at selv om de ikke var villige til å forhandle selv, så foreslo de og garanterte å åpne en direkte kommunikasjonslinje mellom Polen og Tyskland for å få igang en dialog enda en gang.

Og nå er jeg tvunget til å si følgende: Jeg aksepterte dette forslaget! Det var for denne nye runden av forhandlinger at jeg skisserte disse forslagene dere er kjent med. I to hele dager satt jeg med min regjering og ventet på å se om det passet seg for den polske regjeringen å sende oss en representant med vide fullmakter for å forhandle, eller ikke. Fram til i går kveld har ingen slik blitt sendt. Istedenfor så har vi blitt informert, gjennom ambassadørens kontorer, at man på nåværende tidspunkt kontemplerer hvorvidt det er en synd eller ikke å vurdere de engelske forslagene og at man ville informere England om dette.

Mine delegater! Finnes det noen frekke nok til å forvente at det tyske Riket og dets statsoverhode skal akseptere dette? Og skulle det tyske Riket og dets statsoverhode tolerere dette, ja da fortjener sannelig den tyske nasjonen ikke noe annet enn å forlate det politiske podiet! For man har bedømt meg feil om man har forvekslet min kjærlighet til fred og min tålmodighet med svakhet, eller til og med feighet! I går kveld informerte jeg den britiske regjering om at, under disse omstendighetene, ser jeg ikke lenger noen villighet hos den polske regjeringen til å ta del i seriøse forhandlinger med oss, og så må vi betrakte alle forsøk på forhandling som mislykkede – for vi fikk så absolutt et svar på våre initiativ som bestod av: 1. generell mobilisering i Polen og 2. nye, grusomme overgrep.

Disse hendelsene repeterte seg selv gjennom nattens løp. Og etter dette den nylige gjennomførelsen av en-og-tyve grensekrenkelser i løpet av en eneste natt. I går var det ytterligere fjorten grensekrenkelser, tre av dem av en særdeles alvorlig art. Jeg har derfor bestemt meg for å tale til Polen med samme språk som Polen har talt på til oss de siste månedene!

Nå som Vestens statsmenn erklærer at dette krenker deres interesser, kan jeg bare beklage dette standpunktet. Allikevel, dette kan ikke og vil ikke for et øyeblikk få meg å vakle i oppfyllelsen av min plikt. Hva mer krever man fra oss? Jeg har gitt mitt ord til de vestlige nasjoner om, og jeg gjentar dette her, at vi ønsker ingenting fra dem. Vi skal aldri kreve noe av dem i fremtiden. Jeg har forsikret dem om at grensen som skiller Frankrike og Tyskland er den endelige grensen. igjen og igjen har jeg tilbudt vennskap, og om nødvendig samarbeid, med England. Men kjærlighet kan ikke tilbys kun fra én side. Den må gjengjeldes av den andre parten.

Tyskland forfølger ingen interesser i Vest. Vestmuren markerer Rikets grense for all tid. Våre ambisjoner for fremtiden er uforandret. Og ingenting skal noensinne forandre Rikets standpunkt i denne saken. De andre europeiske nasjonene forstår, delvis, vårt standpunkt. Her ønsker jeg, mest av alt, å takke Italia, som ga oss sin støtte i løpet av hele denne tiden. Samtidig må det være forstått at vi ønsker ikke å spørre en fremmed makt om hjelp i denne kampen. Dette er vår oppgave, og vi skal utføre våre plikter selv.

De nøytrale nasjonene har allerede forsikret oss om sin nøytralitet. Vi har tidligere garantert dem vår nøytralitet. Våre forsikringer er gjort i hellig oppriktighet. Så lenge som de andre maktene ikke bryter denne nøytraliteten skal vi likeså respektere dem samvittighetsfullt. For hvordan kunne vi ønske å, eller ville, bete oss annerledes mot disse nasjonene? Det er med glede at jeg informerer dere om en spesiell utvikling på dette området.

Dere vet at Russland og Tyskland er styrt av to ulike doktriner. Bare ett spørsmål gjenstod som måtte klareres: Tyskland har ingen intensjon om å eksportere sin doktrine, og i det øyeblikket Sovjet-Russland heller ikke lenger tenker på å eksportere sin doktrine til Tyskland, ser jeg ikke lenger noen grunn til hvorfor vi skal fortsette å ha motsatte standpunkter. For oss begge er det fullstendig klart at det er kun andre som vil tjene på enhver kamp mellom våre to folk. Derfor har vi bestemt oss for å inngå en pakt som skal forhindre voldsbruk mellom oss for all tid. Pakten forplikter oss også til å konsultere hverandre om bestemte europeiske spørsmål. Videre skal den gjøre mulig økonomisk samarbeid og, fremfor alt, forsikre at styrken til de to nasjonene ikke forspilles i rivaleri med hverandre. Ethvert forsøk fra Vesten på å forandre dette er dømt til å mislykkes! Og én ting vil jeg forsikre dere alle om her i dag: Denne beslutningen signaliserer en fundamental forandring for fremtiden og den er endelig!

Jeg tror hele det tyske folk hilser denne politiske avgjørelsen velkommen. Russland og Tyskland kjempet mot hverandre i verdenskrigen og begge endte opp som ofre til slutt. Dette skal ikke skje en andre gang! I går i Moskva og Berlin ble Den gjensidige konsultasjons- og ikke-aggresjonspakten – som i utgangspunktet hadde trådt i effekt da den ble underskrevet – endelig ratifisert. I Moskva ble denne pakten like varmt mottatt som dere mottar den her. Jeg er enig i hvert ord av den russiske utenriksminister Molotovs tale.

Våre mål: Jeg er fast bestemt: spørsmålet om Danzig og spørsmålet om korridoren, og å se om det kan bli en vending i forholdet mellom Tyskland og Polen som kan sikre fredelig sameksistens. Jeg er like bestemt på å føre denne krigen helt til den polske regjeringen er villig til å oppnå slike forhold, eller det kommer en ny polsk regjering som er villig til dette. Jeg skal renske Tysklands grenser fra dette elementet av usikkerhet, disse forholdene som ligner borgerkrig. Jeg skal se til at vår grense i Øst nyter den samme freden som alle våre andre grenser.

Jeg vil gjøre de tiltak som er nødvendige, på en måte som ikke er i motsetning til de forslag jeg har formulert til verden foran dere, mine delegater, og Riksdagen. Dette betyr at jeg ikke ønsker å føre denne krigen mot kvinner og barn. Jeg har beordret mitt luftvåpen om å begrense sine angrep til militære mål. Skulle allikevel fienden anse dette som et frikort til å bruke motsatt strategi mot oss, da skal han få et svar som vil slå ham sanseløs! I går kveld for første gang invaderte vanlige polske soldater vårt territorium og angrep på vår jord. Siden 5:45 har vi besvart ilden! Fra nå av vil bombe møtes med bombe. Den som kriger med giftgass skal møtes med giftgass, og den som tar avstand fra reglene for human krigføring kan bare forvente at vi går til samme skritt. Jeg skal lede dette slaget, uansett hvem min fiende er, helt til Rikets sikkerhet og rettigheter er blitt sikret.

I over seks år har jeg arbeidet for å ruste opp den tyske Wehrmacht. Jeg har brukt over 90 milliarder Reichsmark for dette. I dag er det det best utrustede militærvesenet i hele verden og kan ikke engang sammenlignes med vårt militærvesen i 1914! Min tillit til det er urokkelig! Når jeg kaller på denne Wehrmacht, og når jeg nå forlanger et offer fra det tyske folk, til og med det ultimate offer om nødvendig, da har jeg en rett til å gjøre så, fordi i dag er jeg like villig som jeg var før til å gjøre ethvert personlig offer. Jeg ber ikke noen tysk mann om å gjøre noe mer enn det jeg selv frivillig meldte meg for å gjøre og var beredt for i fire år! Tyskere skal ikke bes om å gjøre noe offer jeg selv ikke ville gjøre uten å nøle et eneste øyeblikk! Jeg ønsker nå intet annet enn å være det tyske Rikets første soldat.

Derfor har jeg tatt på meg klesplagget som alltid har vært mitt helligste og kjæreste. Jeg skal ikke ta det av igjen før seieren er vår, eller – jeg skal ikke leve til å se den dagen! Skulle noe hende meg i denne krigen, så skal min umiddelbare etterfølger være partikamerat Göring.

Skulle noe hende partikamerat Göring, da skal hans etterfølger være partikamerat Hess. Dere skal gi denne mannen – så som deres Fører – den samme lojalitet og blinde lydighet som dere gir min person! Skulle noe hende partikamerat Hess, da skal jeg gjennom Justisdepartementet påkalle Senatet, som så skal velge ut den mest verdige etterfølgeren, dvs. den tapreste fra sin midte.

Som nasjonalsosialist og som tysk soldat går jeg inn i denne kampen med et sterkt hjerte! Mitt liv var en sammenhengende kamp for det tyske folk, for dets gjenreisning, for Tyskland. Denne kampen var styrt av ett eneste bud: troen på det tyske folk! Det er ett ord som jeg aldri har kjent og ordet er: kapitulasjon! Om noen mener at vi står overfor harde tider, så vil jeg be dem om å huske at en gang overvant en prøyssisk konge med en latterlig liten stat den største koalisjonen. Og tre slag senere sto han seirende igjen, for han hadde et sterkt, troende hjerte, den sorten vi trenger også i disse tider. Jeg ønsker å forsikre verden rundt oss om én ting: Det skal aldri igjen komme en andre november 1918 i tysk historie!

Siden jeg selv alltid står klar til å ofre mitt liv for mitt folk og Tyskland, krever jeg det samme av alle andre! Den som tror han kan trosse dette nasjonale budet skal falle! Vi vil ha ingenting å gjøre med forrædere! Samtlige av oss forplikter oss til å følge det urgamle prinsippet: Det er av ingen betydning hvorvidt vi selv lever – så lenge vårt folk lever, så lenge Tyskland lever! Dette er grunnleggende.

Jeg forventer av hver og en av dere som Rikets utsendinger at dere skal gjøre deres plikter uansett hvor dere blir plassert! Dere må bære frem motstandsfanen uavhengig av kostnaden. Ingen må komme til meg en dag for å rapportere at moralen er lav i hans distrikt, hans krets, blant hans tropper eller i hans brakke. Den ansvarlige for moralen er deg – ansvaret er ditt! Jeg er den ansvarlige for moralen hos det tyske folk. Du er ansvarlig for moralen i distriktene og i kretsene! Ingen har rett til å kaste fra seg sitt ansvar. Det vi ber om nå gjelder ikke egentlig noen form for god moral, men utelukkende plikt. Og pliktene står i kø. Ofrene som kreves av oss i dag er ikke større enn de som ble gjort av utallige tidligere generasjoner. Alle de menn som bega seg på denne bitreste og mest anstrengende stien for Tyskland har oppnådd intet annet enn hva vi også må oppnå. Deres offer ble ikke gjort uten kostnad eller lidelse. Og dette var ikke lettere for dem enn det offer som kreves av oss.

Jeg forventer av hver eneste tyske kvinne at hun skal være en rollemodell og integrere seg selv i det store fellesskapet – i kampen på en eksemplarisk måte og med jerndisiplin! Det er unødvendig å poengtere at den tyske ungdommen vil oppfylle, med et strålende hjerte, oppgavene nasjonen, den nasjonalsosialistiske staten, forventer og krever av den. Gitt at vi alle blir en del av dette fellesskapet, bestemt på å aldri kapitulere, skal vår vilje mestre alle behov.

Jeg avslutter med erklæringen jeg gjorde da jeg begynte min kamp for lederskap i Riket. Dengang sa jeg: Når vår vilje er så sterk at nøden ikke lenger kan tilintetgjøre den, skal viljen vår og vårt tyske «stål» tilintetgjøre og overvinne nøden.

Deutschland – Sieg Heil!