Skrevet av Hans Gervik
Bilder med kommentarer (i klammer) er av Vigrid
Forord av Fri Forskning:
Vi begynner nå en en rekke artikkelserier om 2.verdenskrig skrevet av Hans Gervik. Vi skal blant annet få se at de allierte
lenge hadde planlagt en invasjon av Norge og at denne planen skulle gjennomføres 9.april 1940. Dette visste tyske
myndigheter og samtidig med den britisk-franske invasjonen (som ble iverksatt allerede 8.april 1940 med mineleggingen av
norskekysten) angrep tyskerne - et angrep som tok de allierte fullstendig på sengen.
At Tysklands invasjon av Norge var en motreaksjon på britisk-fransk invasjon som ble iverksatt samtidig er noe norske
historikere, norske myndigheter og pensum i norske historiebøker til bruk i skolene har hoppet glatt over. Det gjelder å gi
befolkningen, særlig barn og unge, "riktige holdninger" og da er det opportunt å skyve leie fakta som ødelegger det
"svart/hvitt bildet" av situasjonen som myndighetene ønsker å skape under teppet.
Det gjelder å demonisere de politisk ukorrekte og fremstille de med Riktige Politiske Holdninger som engler med vinger så
hvite og ubesudlede som nysnø. Hvorvidt det bildet som med dette skapes samsvarer med den objektive sannheten eller ei er
av underordnet betydning.
Sokrates sa (fritt sitert) at den som ikke kan gjøre rede for de siste 3000 år med historie, han kan intet. Det har blitt et
mantra at vi må "lære av historien"; men tydligvis er det kun utvalgte deler vi skal ha kjennskap til og lære av. De
politisk korrekte delene.
Fri Forskning har imidlertid satt seg fore å utfylle nordmenns historieforståelse ved å bidra med "puslespillets" manglende
biter.
Vi gir ordet til Hans Gervik:
De første konkrete planene
Finnenes beundringsverdige motstand mot de store sovjetstyrkene skapte stor stemning for at det burde sendes hurtig og
effektiv hjelp til Finland. Slik ble det også i Frankrike og i Storbritannia. Der kom også styresmaktene til at de ville
hjelpe, og det kom forslag om å sende store militære styrker.
De hadde ikke ytet reell hjelp til hverken Tsjekkoslovakia eller Polen, enda disse landene var deres allierte og var lovet
all mulig støtte. Nå skulle de hjelpe Finland, landet langt der oppe i nord og svært vanskelig å nå fram til.
Denne vanskeligheten ble imidlertid betraktet som en stor fordel i dette tilfellet. Den eneste fornuftige veien førte via
Narvik og Kiruna, og dermed kunne det samtidig med hjelpen til Finland oppnås stopp på all malmlevering til Tyskland (Fri
Forskning: Tyskland kjøpte jernmalm fra Sverige. Denne malmen gikk blant annet via havnen i Narvik før den omsider kom til
Tyskland).
Det skulle vise seg at det var det som var hovedanliggendet. Viktig ved en slik inntrengen i Norge og Sverige var det også
at den kunne føre med seg tyske mottiltak og tyske forsøk på å trenge opp gjennom Skandinavia fra syd. "Vi har mer å vinne
enn å tape ved et angrep fra Tyskland mot Norge eller Sverige", er et avslørende utsagn man kan finne i Churchills skrifter.
(Malmen som ble sendt fra Norge til Tyskland, samt ønsket om en ny front i nord som kunne avlaste vestmaktenes hjemland,
fristet den fransk-britiske alliansen.)
Det kom etterhvert til en mer konkret planlegging for å hjelpe finnene militært og Oslo fikk 6. januar 1940 varsel om
påtenkt minelegging i norske farvann. 13. januar fikk den franske marinesjefen, Darlan(bildet til høyre), i oppdrag å studere mulighetene for
en aksjon i nord og general Gamelin kalte brigadesjef Béthouart i alpejegerstyrkene til en konferanse. Han fikk i oppdrag å
klargøre en brigade for innsats i nord. Den ble senere forsterket med en polsk brigade og ekspedisjonskorpset skulle være
klart 15.februar.
5. februar 1940 var det øverste allierte krigsråd samlet i Paris for å vurdere den påtenkte innsatsen. Det ble besluttet å
ikke tenke mer på innsats helt i nord med landing i Petsamo-området. Dette var invadert av russerne og britene ville ikke
komme i krig med dem (Noe underlig. Var det ikke for å yte finnene hjelp mot russerne at styrkene skulle sendes??).
Nå ble det besluttet å gå via Narvik og Kiruna, for samtidig å få stoppet malmleveransene til Tyskland. Denne tidlige
planen, Avonmouth, skulle følges opp med planen Stratford, som gikk ut på å besette byene Trondheim, Bergen og Stavanger.
Dette for å sikre hele vestkysten mot tyskerne.
Hele planen oppgitt - eller bare utsatt?
De britiske og franske troppestyrkene beregnet på innsatsen for angivelig å hjelpe finnene, var klare for innskiping 12.
mars 1940. Og flåten var klar for transporten. Innskipingen skulle ha funnet sted dagen etter, men da ble dette ikke lenger
aktuelt. Det var blitt slutt på krigen i Finland. Ekspedisjonskorpset hadde ikke lenger noen å hjelpe. (Britisk eskadre på
bildet til venstre).
Operasjonsplanene for innsatsen i Skandinavia ble lagt på is. De to divisjonene som britene hadde gjort klare for innsats
helt i nord, ble forflyttet til Frankrike, fordi man snarlig ventet en tysk offensiv der. De 11 britiske bataljonene bestemt
for de norske byene, ble derimot fortsatt holdt i beredskap. De store franske styrkene beregnet på innsatsen videre mot
malmgruvene, dro tilbake til sine baser.
Disse åpenbare tegn på at operasjonsplanen mot Skandinavia ble oppgitt, har noen historikere i Norge lagt ut som at det fra
nå av ikke lenger var noen trussel og fare for angrep fra vestmaktenes side. De hadde jo bare villet hjelpe Finland.
Det viste seg imidlertid at vestmaktenes regjeringer ganske raskt igjen tok opp ønskemålet om å få stoppet malmleveransen og
få til noe i Skandinavia. Den franske øverstkommanderende, general Gamelin, tok dette opp igjen allerede 16. mars, og
britene var enige. (Bildet til høyre fra malmbanen Kiruna-Narvik).
Kravet om en snarlig innsats i nord gav en mer pågående regjering i Frankrike. 23. mars erklærte den at den ville ha en full
struping av Tyskland i Skandinavia.
Nå ble de gamle planene tatt fram igjen. 28. mars, bare to uker etter Finlandskrigens slutt, besluttet de alliertes øverste
krigsråd at minelegging og sperring av norske farvann skulle finne sted 5. april (senere utsatt til tidlig 8. april). 29. og
30.mars fikk de franske styrkene igjen beskjed om å gjøre seg klare, og marinesjefen, admiral Darlan gikk i gang med på ny å
organisere for sjøtransporten. (Bildet til vesntre av general Gamelin).
Det var ikke mindre enn 18.000 mann og mengder av materiell som skulle avgårde i første omgang så raskt som mulig. I tillegg
til den franske hovedstyrken med spesialtrenede alpejegere var det to bataljoner fremmedlegionærer og fire bataljoner
polakker som skulle avgårde. Raskest gikk det å få de britiske bataljonene helt reiseklare igjen.
Beslutningen om mineleggingen var startsskuddet for igangsetting av den nye innsatsen mot Narvik, mot malmen og mot Norges
vestkyst. Det gjaldt nå å få krig i gang i Skandinavia.