Norge regner seg som det ledende landet i hele verden innen områdene retts-sikkerhet, demokrati, toleranse og
respekt for individets grunnleggende behov. Vi er kjent over hele verden for det og er vertslandet for Nobels
fredspris. Vi inviterer konfliktparter for å megle uansett hvor ekstreme og morderiske partene måtte være.
Hvorvidt det er folkemyrdene jøder som slakter palestinere i Midt-Østen eller negre som går amok med macheter og
automatvåpen mot en folkevalgt president på Haiti spiller ingen rolle. (Haiti er for øvrig et av de beste
eksemplene på hvor egnet negre er til å styre seg selv i en moderne teknologisk verden).
Slik kan vi fortsette og listen blir lang. Men så kommer vi til eget land. Da er toleransen og respekten og
demokratiet tydeligvis ikke så viktig lenger. Eller er det så at jo mer hyklerisk "snill" og "god" og "prektig"
man er overfor omverdenen så må det balanseres med å la de mørke og destruktive hatkreftene få utløp på hjemmebane?
Vi tror det kan være verdt en undersøkelse. Da Thorgrim traff en pakistaner her i Drammen i fjor høst ble det et
ramaskrik i media og blant politikere: "Stopp dialogen. Ikke treff Vigrid igjen. Vi må ikke snakke med dem. Knus
Vigrid heter det i selvhaternes fakkeltog."
Ordføreren i Hokksund hvor jeg nå bor henger seg på og scorer høyt med: "Jeg har jaget Tvedt før og skal jage han
nå også." Slikt blir du fylkesordfører på i Norge i dag. Jo mer du hater og jo høyere du skriker det desto mer
jubler media med. Og politiet følger godt opp. Politiet i Asker følger opp: "Vi har en celle klar for Tvedt når
han må ut av leiligheten."
Nå er det slik her i verden at om det er aldri så galt er det alltid godt for noe. Vi har fått noen kommentarer
på vår omtale av media som propaganda-apparat for makteliten i dens bestrebelser på å bygge selvhat i folket vårt.
Selvhat i folket og hat mot dem som prøver å stoppe folkemordet på oss. Denne artikkelen i Drammens Tidende er et
godt eksempel på hvordan det gjøres og bør overbevise kritikerne våre, selvom jeg har lest dem verre:
Artikkel i Drammens Tidende
Odin er stor og skaffer meg sikkert et nytt sted å bo!