|
|
Sannheten om Franco og den spanske borgerkrigen
Francisco Franco (4. desember 1892 – 20. november 1975) blir av historieskriverne omtalt som en diktator. To europeere til
fra denne perioden blir også omtalt som diktatorer og fiender av fred, frihet og menneskelighet, nemlig Hitler og Mussolini – de
to statslederne som hjalp Franco og de spanske nasjonalistene å bekjempe den røde pesten som kjempet for å overta Spania under det
historien kaller den spanske borgerkrigen. Våre historiebøker forteller sannheten for den som har lært å lese: noter deg det som
står der og dra den logiske slutningen at sannheten er det stikk motsatte. I denne artikkelen forteller jeg den virkelige historien
om den spanske borgerkrigen.
Hvorfor vokste vi opp med å tro at Franco var den onde og de revolusjonære røde i datidens Spania var de gode? Hvorfor får spanjolene
i dag høre at mannen som reddet landet deres og sikret deres frihet var en skurk, og derfor fjernes alle statuer og andre monumenter
som var reist til hans ære mens de som ville ødelegge Spania nå trekkes fram som heltene? Hvorfor vet den menige mann ingenting om at
"folkeopprøret" i Spania på 1930-tallet var styrt fra Sovjet og hjulpet på vei av spanske og vest-europeiske frimurere? Hvorfor husker
ingen Franco som motstander av frimureriet?
I et nøtteskall skjedde ting omtrent på følgende vis: Den spanske borgerkrigen, som offisielt varte fra 17. juli 1936 til 1.april 1939,
kom som en følge av at Spania var svekket innenfra av forræderske frimurere, mange av de på høyeste nivå i regjeringen. Frimurerne
konspirerte med hverandre i Spania og med sine brødre i andre land, inklusiv Sovjet, for å bygge opp misnøye og agitasjon i de lavere
klassene, styrte regjeringen og tilintetgjøre det gamle samfunnet, for å erstatte det med et nytt sovjetisk diktatur etter bolsjevikenes
oppskrift.
Historien er særdeles intrikat med mange navn og datoer som presenteres i utførlig detalj i Jyri Linas film "Kraftmätningen" som jeg skal
omtale i slutten av artikkelen. Jeg begrenser meg til å fortelle historien om den spanske borgerkrigen i kortversjon. Altså, det spanske
frimureriet, den internasjonale Grand Orient-losjen og Sovjets ledelse, hadde en plan allerede på begynnelsen av 1930-tallet, om å
tilintetgjøre det gamle Spania og innføre samme jerndiktatur man hadde innført i Sovjet et drøyt tiår tidligere.
Metoden er gammel og velkjent: man infiltrerer, korrumperer, agiterer og terroriserer for å nå ens mål. På den ene siden gjorde frimurerne
og deres rike og korrupte kamerater alle slags avtaler som tjente deres egne selviske interesser mens de svekket den spanske nasjonen og
stjal dens gullbeholdning – og på den andre siden gjorde man en kolossal satsing på propaganda rettet mot de lavere klassene for å mobilisere
dem til opprør for å få dem til å utrydde ens fiender; de som ville bevare det gamle Spania.
Før borgerkrigen brøt ut var det et valg som de borgerlige vant, men sosialistene (som kalte seg republikanerne) klarte allikevel, gjennom
manipulasjon, å sørge for at de fikk flertall i regjeringen. Såvidt jeg husker var dette i 1933, men det er ikke av så stor betydning. Det
man må forstå er at dette var tendensen i flere år før krigen offisielt brøt ut i 1936: Frimurerne sørget for å gjennomsyre regjeringen og
hæren med folk som ville gjennomføre en kommunistisk revolusjon, og samtidig jobbet man på spreng med å svekke samfunnet på alle måter man
kunne. En massiv propagandakampanje rettet mot de lavere klassene som var lette å påvirke og som fra før hadde mye misnøye, sørget for å
rekruttere tusenvis av spanjoler til den røde siden.
I 1936 brøt det så ut total krig – mellom de røde på den ene siden og nasjonalistene, som etterhvert ble kjent som falangistene, på den andre.
De røde hadde overmakten i begynnelsen, men senere kom general Franco og hans hær inn i bildet og gav de røde mer motstand enn de hadde regnet
med. Det begynte med attentater mot prominente nasjonalister – drap som ofte ble gjengjeldt med drap på kommunister, men etterhvert begynte de
røde med massiv utryddelse av alle de mistenkte for å ikke stå på deres side, de plyndret alt som kunne plyndres, ødela tusenvis av kirker og
drepte prester og nonner. Det var vanlig praksis å kastrere prester og begrave folk levende. Agitatorene, som ofte hadde kommet til landet fra
Sovjet, fortalte at "alle borgerlige skulle drepes," og at "ingen av de fortjente noen nåde." Terroren rådde i Spania.
De røde gikk alltid med blå overaller. Lederne for de ulike revolusjonære kommunistbevegelsene gikk også ikledd disse overallene når de var
ute og agiterte og inspiserte, men i sine frimurer- og regjeringsmøter var de kledd i dress og slips som gode frimurere. Opplegget lignet måten
frimurerne gjennomførte revolusjonen i Russland på, i den forstand at man hadde en knøttliten frimurerelite som organiserte det hele og håvet
inn profitten fra all plyndringen av landets og borgernes eiendom, mens man mobiliserte horder av arbeiderklassefolk og pøbler til å gjøre all
jobben. Men det som skjedde i Spania hadde i tillegg et internasjonalt aspekt – ja, uten den enorme hjelpen utenfra hadde de spanske forkjemperne
for et kommunistisk maktkupp ikke kunne hatt noen sjanse.
"Den røde hjelpen" var den internasjonale kommunistorganisasjonen som styrt fra Sovjet sørget for å forsyne kommunistene i Spania med store kvanta
våpen, og også instruktører, spesialister av ulike slag og flere tusen soldater. Krigsfly og tanks kom også. Millioner av dollar ble samlet inn
fra praktisk talt alle verdenshjørner, også fra frimurertopper og politikere i USA. "Den røde hjelpen" var forbundet med Komintern; Den tredje
kommunistiske internasjonale med hovedsete i Moskva. NKVD og alle andre Sovjetiske organisasjoner involvert i militær og etterretning tok del i
den spanske krigen. I tillegg kom idealistiske frivillige fra hele den vestlige verden til Spania for å kjempe på de rødes side for "kommunisme
og frihet."
Grigori Stern.
I praksis kom alt de røde i Spania hadde utenfra: tanks, fly, hundretusenvis av pistoler og geværer, erfarne militære instruktører (fra Sovjet),
eksperter på etterretning, spionasje, sabotasje, tortur og konsentrasjonsleirer, propagandaeksperter, penger. Men noe av det samme kan også sies
om nasjonalistene: uten den kraftfulle og effektive støtten fra Tyskland og Italia hadde nasjonalistene aldri vunnet. Vel, vi må si noe om Franco
og hans falangister. General Franco befant seg i Marokko da terroren begynte. Det var Franco og en annen nasjonalist fra Navarre-regionen, general
Emilio Mola, som utgjorde kjernen i falanglistledelsen.
I 1936 styrte de røde i de rosa sonene, og nasjonalistene i de lilla. General Franco befant seg da i Marokko og med sine elitetropper i Nord-Afrika
og styrker fra Italia og Tyskland, angrep han de røde i Spania og sikret endelig seier i 1939 da de rødes hovedsete Madrid ble bombet og beseiret.
De tyske Stuka-bombeflyene spilte en avgjørende rolle for seieren.
Tyske Stuka's i Spania
Det skal vanskelig gjøres å forklare en hel krig med alle tilhørende detaljer og aspekter i én bloggartikkel, men jeg vil gi deg hovedpoengene og
så anbefale en dokumentarfilm du kan se som gir deg hele historien. Hovedpoengene når det gjelder den spanske borgerkrigen er:
* Det var en krig startet av personer som i det skjulte var frimurere og i det offentlige var sosialister/kommunister, eller frimurere som støttet
slike.
* Borgerkrigen ble gjort mulig gjennom korrupsjon i Spania med utspring i spansk frimureri som i en periode før krigen brøt ut hadde vært forbudt,
men så ble tillatt igjen en stund før krigen begynte.
* De røde var ingen helter, men stort sett uskolerte arbeidere og bønder som var ofre for kynisk propaganda fra frimurerne og de internasjonale
kommunistlederne.
* De røde bestod av folk som kalte seg sosialister, kommunister, anarkister, syndikalister, sosialdemokrater og trotskyister, men de var infiltrerte
og kontrollerte av sovjetere som kun brukte dem for sitt formål og også utryddet de som ikke danset etter deres pipe.
* De rødes forsøk på revolusjon og total maktovertagelse hadde vært nyttesløst uten den massive militære og finansielle hjelpen fra Sovjet og fra
internasjonale frimurertopper.
* Store antall frivillige deltok på begge fronter, fra mange ulike land.
* Hjelpen fra Tyskland og Italia, kombinert med Franco og falangistenes modige og dyktige kamp og den støtten de hadde i det spanske folket mot de
røde, sikret seieren for nasjonalistene og frigjorde Spania fra frimurernes og kommunistenes grep.
Å finne objektiv informasjon om denne krigen med alle dens aspekter som frimurermakten har forsøkt å mørkelegge i ettertid, er ikke enkelt. Men
Jyri Linas nye film "Kraftmätningen - Frimurarnas fällor," dokumenterer denne historien meget grundig. Du kan kjøpe den ved å kontakte Jyri Lina i
link nederst i artikkelen.
Dokumentaren varer i nesten 2 timer og inneholder massevis av autentiske filmklipp fra borgerkrigen, og gir deg navnene på alle de involverte aktørene,
fotografier, datoer, sitater og opplysninger. Jeg anbefaler den sterkt. Jyri Linas spesialitet er nettopp koblingen mellom frimureriet, jødedommen
og krig og korrupsjon på stor skala. Han går grundig til verks og skorter aldri på dokumentasjon. Kvalitet.
Under pseudonymet Jakim Boor skrev Franco en bok der han belyste og fordømte frimureriet.
I 1939 var altså krigen vunnet for nasjonalistene og Spania var frigjort fra frimurernes røde pest. General Franco ble statsoverhode. Stikk i strid
med nåtidens propaganda var ikke Franco "hard og nådeløs" slik man kunne forvente, men ga størsteparten av de som hadde deltatt i den røde hæren en
mild behandling: han satte dem til å gjenoppbygge alle kirker og bygninger de selv hadde sprengt og ødelagt under krigen. En annen ting Franco
gjorde var å forby medlemskap i frimurerorganisasjoner og kommunistgrupperinger av alle slag. Forbudet mot frimureriet ble dog opphevet i 1963.
Etter Francos død ble også alle statuer til ære for den store helten og lederen fjernet. Tydeligvis fikk frimurerne sin makt tilbake. Men uten
Francos innsats under borgerkrigen hadde ikke noe Spania eksistert i dag. Han reddet nasjonen fra dens sikre død.
Franco fikk bygd dette store monumentet til minne om alle som hadde falt i borgerkrigen; både falangistene og de røde, og selv ligger han begravet
der i dag.
|
|
|
