.:Vigrid Forsiden:.

Rasisme er det grunnleggende begrep

Vi har alle instinkter som holder oss i live og som "programmerer" oss til å ta vare på våre nærmeste. Alt dette kan, noe kynisk, sies å ha til hensikt å videreføre genene våre til en ny generasjon.

Sampson viser i denne artikkelen at det med dette formålet for øyet er helt naturlig for oss å fordelsbehandle folk som tilhører vår egen rase nettopp fordi vårt eget folk deler mer av vårt DNA enn fremmede folkeslag.

Som han sier: "Det eneste som er galt med "rasisme" er at ordet er så negativt ladet". Å foretrekke sine egne artsfrender fremfor fremmede er derimot et helt naturlig instinkt.

"Rasisme" er helt klart et grusomt ord. Ord med endelsen -isme blir vanligvis formet fra adjektivets rot: nasjonalisme, spesialisme, kommunisme. Det riktige ordet er da ikke "racism", men "racialism" (på norsk bruker vi gjerne ordet "rasebevissthet") og dette var den vanlige termen (på engelsk) frem til det kortere ordet ble tatt i bruk nå nylig på et tidspunkt da standarden på utdannelse hadde forfalt så mye at folk mistet grepet på mønsteret i det engelske språket.

Men å reagere på "rasisme" som en følelse og ikke på ordet er bare tåpelig. Det er like tåpelig som å reagere på folks seksuelle følelser og av samme årsak.

Det blir sagt at i viktorianske tider ble pianoben dekket til i frykt for at synet av nakne ben, selv de av tre, skulle vekke menns lyster. I fremtiden vil dagens hysteri over "rasisme" bli sett på som like latterlig for oss eller våre etterkommere som frykten for nakne ben fremstår nå.

Sant nok, historien om de tildekkede pianobenene er en overdreven myte - i viktorianske tider tok man ikke frykten for sex så langt som dette; men for kun 50 år siden ble jeg, som så mange andre briter i min sosiale klasse på den tiden, oppdratt til å se på begjær av kvinnekropper som noe svært skammelig og som noe man ikke skulle innrømme, selv ikke overfor seg selv.

Da jeg ble voksen satte jeg pris på, i hvert fall intellektuelt, tanken på at denne holdningen var absurd. Prosessen som fører til biologisk evolusjon sørger for at organismer må ha adferdsmønstre som leder til at genene deres blir gjenskapt i mange kopier.

Den mest direkte måten en mann kan reprodusere genene sine på er å ha samleie med en kvinne, så naturen sørger for at han ønsker dette. Det er latterlig å skamme seg over følelser som biologisk sett er uungåelige.

Naturen bryr seg imidlertid ikke om det fysiske stedet hvor genene blir reprodusert. Dette betyr at organismer vil ha den reaksjonen som fører til at det størst mulige antallet av dens egen identiske DNA sekvens kommer inn i verden. Å kopiere dem direkte gjennom seksuell aktivitet er bare en av flere måter man kan oppnå dette på.

Normale mennesker anstrenger seg for å ivareta sine barns interesser. De gir dem best mulig oppdragelse, bruker ofte mye penger på utdannelsen deres, man gir arv til sine egne barn fremfor til fremmede osv. Alle gjenkjenner denne tendensen til å favorisere sine egne barn over andres barn som naturlig og det gir mening biologisk sett. Barna dine deler en relativt høy andel av genene dine.

Ved å hjelpe barna dine øker du sjangsene for at de viderefører genene sine igjen, og dermed indirekte også dine gener. Å gi barna dine penger har ikke noe å gjøre med å ta direkte kopier av DNA'et ditt; men hvis det å gi barna dine en god økonomi betyr at det blir lettere for dem å stifte familie og hjelpe sine barn (dine barnebarn) til å vokse opp (hvilket har vært et faktum gjennom mesteparten av menneskets historie og fortsatt er det i store deler av verden i dag), så betyr det at flere kopier av dette DNA'et sannsynligvis vil finnes i fremtiden.

Samarbeid i dagliglivet med andre medlemmer av samfunnet hjelper dem å tilpasse seg og dermed øke sjangsene for at de kopierer genene sine. Vi er altså naturlig disponert for å samarbeide aktivt med grupper av mennesker som fremstår som genetisk like oss selv. Hvis vi kan avsløre at noen deler mindre av våre gener enn andre bare ved å se på dem så vil vi i hvert fall bli litt mindre entusiastiske med tanke på samarbeid med dem; vi vil til en viss grad se dem som uvelkomne konkurrenter i kampen for ressurser. Vi er, med andre ord, rasebevisste.

Folk påpeker noen ganger (og det stemmer) at andelen gener som skiller menneskerasene fra hverandre er svært liten; som om det ødelegger logikken i argumentet. Naturen bryr seg om disse prosentene. Hvis folks utseende gir et hint om at de deler litt færre av våre gener så er det nok for at disse blir utstøtt, selv om de deler veldig mye.

Tross alt deler fremmede arter, som hester eller mark, tilsynelatende en overraskende høy andel av genene sine med oss mennesker; men veldig få mennesker stiller spørsmålstegn ved at folk flest verdsetter medmennesker høyere enn andre dyr når det oppstår interessekonflikter.

En annen misforståelse som skaper mange diskusjoner innenfor rasetenkingen er at folk tror at deres rasemessige følelser kommer av en feilaktige tro på at andre raser skiller seg fra ens egen med tanke på egenskaper eller adferdsmønstre som er like i hele menneskeheten.

For hundre år siden eksisterte det absurde ideer som at svarte ikke følte smerte og slikt. Nå finnes det folk som kritiserer rasemessige holdninger ved å si ting som "i alt som betyr noe så er folk av forskjellige raser så like at det er tåpelig og dumt å foretrekke ens egen rase fremfor andre".

For det første: selv om alle raser helt klart føler smerte så er det ikke like sant at ingen sosialt betydelige biolgiske forskjeller eksisterer. En sak det debatteres heftig om er intelligens (IQ). Det er overveldene vitenskapelige bevis for at rasene varierer til en viss grad i deres gjennomsnittlige intelligensnivåer. Gulhudede orientalere har en tendens til å ha litt høyere IQ enn hvite. Negre har en tendens til å være mindre smarte (men dette er kun et statistisk mønster - det finnes mange svarte enkeltpersoner som har høyere intelligens enn mange orientalere).

Det var en storm av kontrovers i 1994 da Richard Herrnstein og Charles Murray diskuterte dette i boken "The Bell Curve", men faktaene var etablerte lenge før dette. Tanken om at disse forskjellene kun kom av statistiske feil skapt av faktorer som kulturelle forskjeller i IQ-testene hadde blitt analysert og tilbakevist i detalj av Peter Urbach i 1974 (British Journal for the Philosophy of Science, vol. 25, s. 99-135 og s. 235-59).

Urbach mente at forsøket på å "bortforklare" IQ-funnene var like dømt til å mislykkes som forsøkene til 1700-tallets katolske kirke på å bortforklare bevisene på at Jorden går rundt Solen ved å skape stadig flere fantasifulle teorier for å "motbevise" faktaene.

Dette er uansett på siden av poenget. Vi foretrekker ikke folk som deler mer av våre gener over folk som deler mindre av dem fordi den sistnevnte gruppen har visse trekk vi ikke liker. Vi foretrekker den førstnevnte gruppen fordi de deler mer av våre gener og vi vil alle at våre egne gener skal forøkes.

Naturen tvinger oss til å ville dette (forøke våre gener), det er derfor den tvinger oss til å ville ha sex med det motsatte kjønn. Dersom en politisk korrekt person erklærer at "jeg har ingen rasemessige følelser i det hele tatt" så er det riktige svaret "Å? Betyr det at du ikke har noen seksuelle følelser heller?"

Dette betyr selvfølgelig ikke at det er helt greit å undertrykke medlemmer av andre raser på samme måte som det ikke er greit for en mann å ta en kvinne med vold selv om han har lyst til å ha sex med henne. Rasemessige og seksuelle følelser er naturlige og sunne, men det må finnes sosiale mekanismer som kontrollerer hvordan de manifisterer seg som faktiske handlinger.

Frem til nå nylig pleide vi i Europa å ha en glimrende mekanisme kalt nasjonalstaten. Da jeg var et barn så var England og alle andre europeiske nasjoner veldig raserene og homogene. Bortsett fra et lite jødisk samfunn (som ikke så så veldig annerledes ut enn den innfødte engelske uansett), så var praktisk talt alle som bodde i England i slekt med hverandre. Jeg vet ikke helt det matematiske forholdet, men to tilfeldig valgte innbyggere i England i 1950 må i snitt ha hatt en rekke felles forfedre kun noen århundrer tidligere.

Kontakt med medlemmer av fremmede raser var for det meste et resultat av internasjonal handel hvor det ikke betød noe hva de individuelle holdningene til partene var fordi anonym bytting av varer er en fordel for begge parter.

I løpet av det siste århundret har situasjonen endret seg på grunn av store immigrasjonsflommer, så nå er ikke lenger England en forlengelse av ens egen familie, men mer som et hotell.

Det er nå lett å finne par av engelske innbyggere som ikke har delt felles forfedre de siste 10.000 år, kanskje må man enda lenger tilbake i tid, og hvem vet vel det når man først ser hverandre (merknad Fri Forskning: i motsetning til en hvit som ser en annen hvit: her ser begge at man har nært og felles opphav). Våre politikere som slipper inn store mengder immigranter har ødelagt mekanismen som tidligere voktet oss mot de negative konsekvensene av naturlige rasebevisste følelser.

Men, når de ødela èn mekanisme så har de i sin dumhet nektet å annerkjenne problemet som den mekanismen løste. Ingen britisk regjering har så lenge jeg har levd sagt "vi skal endre den rasemessige sammensetningen i befolkningen og her er midlet vi skal bruke for å løse problemet med rasemessige motsetninger....". I steden har de introdusert en rekke lover og sosiale holdninger som skal luke ut naturlige, rasemessige følelser fra folks sinn.

Det hele kan sammenlignes med en person som får ansvaret for et velorganisert våpenlager der krutt og metallgjenstander som kan lage gnister er lagret i hvert sitt rom, udekkede lyspærer blir holdt bak forseglet glass osv. Så sier han "vi skal fjerne alle disse hindrene for å fremme effektivt arbeid" og så, når folk sier at dette vil bli farlig, så sier han at alle metallgjenstandene skal få en streng leksjon om hvor umoralsk det er å slå gnister. Du kan rett og slett ikke endre grunnleggende naturlover.

Rasemessige motsetninger er selvfølgelig bare ett av problemene som blir skapt av storstilt immigrasjon. De kulturelle motsetningene er også veldig viktige: folk fra fremmede land bringer med seg fremmede antagelser, holdninger og levemåter som ikke på noe som helst måte er biolgisk selvfølgelige, men som er resultatet av fremmede samfunn som har utviklet selvstendige og fremmede kulturer.

Når Stor-Britannia nærmer seg det nye milenniumet hører man stemmer som forfekter "flerkultur"; det betyr at alle kulturer skal bli sett på som like verdifulle. I en betydning, matvaner, så vil de fleste av oss være enige i at immigrasjonen har gitt oss en fordel. Men som en italiener har sagt "flerkultur er ikke couscous, det steiningen av de utro (sitat av Theodore Dalrymple, Spectator 27 Oct 2001)". Faktum er at Stor-Britannia er så atraktivt for immigranter at de risikerer livet sitt natt etter natt ved å prøve å henge seg på tog som kjører gjennom kanaltunnelen (the Channel Tunnel).

Dette attraktive samfunnet er et resultat av den spesielle kulturelle antagelsen som har veiledet utviklingen av britisk liv gjennom de siste århundrer. Dersom "flerkultur" betyr at vi ikke lenger aksepterer disse antagelsene så er det simpelthen reinspikka galskap. Man kan tilpasse seg kulturer, og det er innlysende at alle som ønsker å nyte fordelene av å bo i Stor-Britannia burde akseptere en plikt til å tilpasse seg britisk kultur.

Rase er ikke slik. Folk kan ikke endre den rasemessige sammensetningen sin. I så måte er det forståelig, på på en måte prisverdig, at så mange folk ønsker å fjerne alle rasemessige følelser. Man kan føle sympatier for folk som sier "ville det ikke vært bedre om folk så menneskeheten som èn felles rase uten forskjeller?" Kanskje det ville vært bedre; men det blir som å si "ville det ikke vært bedre hvis vann rant oppover og ikke bare nedover?" Det ville kanskje det, men det er ikke noen vits i å diskutere det for det vil ikke skje.

Hvis jeg blir fortalt at jeg er en "rasist" så bruker jeg ikke tid på å nekte for dette. Jeg svarer rett og slett " jeg er nærmere bestemt rasebevisst".