|
|
General Patton om tyskerne, sovjeterne og jødene
General Patton
General Patton var i følge svært mange den største militærmannen på de alliertes side i andre verdenskrig. Overhodet for de alliertes militæroperasjoner i Europa etter at
USA ble med i krigen var General Eisenhower, og Patton i tillegg til noen generaler til, var på nivået under ham i hierarkiet. Patton var dog en så utmerket
strateg og leder, at mange blant både de allierte og hans fiender så ham som det største esset de allierte hadde, og de beundret og respekterte ham.
Patton var en kontroversiell figur helt fra starten. Han ga blaffen i politisk korrekthet, han tolererte ikke feighet og uærlighet, han drev sine menn hardt,
og han hadde en egen krigslogikk og filosofi som gikk foran protokoller og formaliteter. I tillegg var han original på andre måter; han var overbevist om at
reinkarnasjon var en realitet; han skrev dikt og siterte dem ofte i tillegg til sitater fra gamle greske og romerske forfattere - og han bannet og svor, men
leste alltid i sin bibel før han la seg.
Mye takket være Pattons brilliante strategier og lederskap i den ene vellykkede krigsoperasjonen etter den andre, fra Nord-Afrika til Malta til Frankrike til
Tyskland, fikk de allierte seieren over Nazi-Tyskland 8. mai 1945. Det gikk dog ikke lang tid før Patton fikk følelsen av at denne krigen var langt fra over -
han spurte: "Nå har vi tatt nazistene - skal vi ikke ta kommunistene også?" (Ikke et ordrett sitat. Han kom med flere slike uttalelser.) For Patton var ikke krigen
avsluttet. Dette var en kamp mot ondskapen og for den frie verden - hvorfor skulle vi så la kommunistene slippe unna, de er jo ikke våre venner!
General Patton
Tyskland var nå okkupert: amerikanerne kom vestfra, sovjeterne kom østfra, og sammen ble de to maktene de nye herrene i Tyskland - de vestlige allierte over den
vestre delen samt Vest-Berlin, sovjeterne over den østre delen, inkl. Øst-Berlin. Patton så på mens begge parter satte igang "forvaltningen" av det tyske folket
og Tysklands ressurser. Han så måten tyskerne ble behandlet på - hvordan de ble straffet uten nåde og sendt til fangeleirer der de kunne bli sultet ihjel. Han så
hvordan det anstendige og siviliserte tyske folket ble behandlet som hunder av folk som selv var langt fra siviliserte. Han fordømte Nuremberg-rettssakene.
Patton sa at det var mye bedre om man kunne sette de dyktige tyske soldatene fri og kjempe sammen med dem mot Sovjet - i stedet for å henrette dem eller la de gå
til grunne i fangeleirer. Tyskerne hadde vært hans fiende, men samtidig respekterte han dem som dyktige soldater, og etter at krigen var over fikk han økende og
økende sympati og medlidenhet for dem. Og, som sagt, Pattons krig var ikke over, for Sovjet stod fremdeles igjen. Sovjet - som nå skulle få halve Europa av
vestmaktene. Ingen over ham i det militær-politiske hierarkiet ville dog høre på Patton - de ga ham en kontorjobb og så og si ba ham holde kjeft og "ta det rolig."
Hans jobb var gjort og deres krig var over.
Det gikk med general Patton slik det svært ofte går med dem som lager rabalder - han døde i en bilulykke 21. desember 1945.
Avis melder at general Patton er død
------000000------000000------
Nå følger en oversatt engelsk artikkel med mange sitater fra Patton om tyskerne, sovjeterne og jødene:
På slutten av andre verdenskrig gjorde en av USAs øverste militære ledere sin nøyaktige betraktning av skiftet i maktbalansen i verden denne krigen hadde resultert i,
og han forutså en enorm fare for kommunistisk aggresjon mot Vesten. Som den eneste amerikanske lederpersonen advarte han om at Amerika burde handle umiddelbart mens
hennes overlegenhet fremdeles var udiskutabel, for å nøytralisere denne trusselen. Dessverre hørte ingen på hans advarsel og han ble raskt brakt til taushet av en
hendig "ulykke" som tok hans liv. General Patton var død.
Den forferdelige sommeren i 1945 hadde den amerikanske hæren nettopp fullført ødeleggelsen av Europa, og satt opp en militær okkupasjonsregjering blant ruinene til å
styre sultende tyskere og gi seierherrenes rettferdighet til de beseirede. General George S. Patton, sjef for den amerikanske Third Army, ble militær guvernør for en
større del av den amerikanske okkupasjons-sonen i Tyskland.
Det var i krigens siste dager og i løpet av sin tid som militær guvernør i Tyskland - etter at han hadde lært å kjenne både tyskerne og USAs "tapre sovjetiske
allierte" - at Pattons forståelse av den reelle situasjonen vokste og hans synspunkter endret seg. I sin dagbok og i mange brev til familie, venner og militærkolleger
og offentlige tjenestemenn, uttrykte han sine meninger og hans uro for fremtiden. Dagboken og brevene ble publisert i 1974 av forlaget Houghton Mifflin under tittelen
The Patton Papers.
General Patton
Flere måneder før krigens slutt innså Patton faren Sovjetunionen utgjorde for Vesten, og han var bittert uenig i ordrene han fikk om å holde sin hær tilbake og vente
på at Den røde armé skulle okkupere store strekninger av tysk, tsjekkisk, rumensk, ungarsk og jugoslavisk territorium som amerikanerne lett hadde kunnet tatt i stedet.
Den 7. mai 1945, like før den tyske kapitulasjonen, var Patton på en konferanse i Østerrike med USAs krigsminister Robert Patterson. Patton var alvorlig bekymret over
sovjeternes manglende respekt for linjene som skilte de sovjetiske og de amerikanske okkupasjons-sonene. Han ble også skremt av Washingtons planer for umiddelbar delvis
demobilisering av den amerikanske hæren.
Patton sa til Patterson: "La oss holde våre støvler blankpussede, våre bajonetter skarpe, og demonstrere vår makt og styrke ovenfor Den røde armé. Dette er det eneste
språket de forstår og respekterer."
Patterson svarte: "Å, George, du har vært oppi dette så lenge at du ser ikke det store bildet."
Patton svarte:
"Jeg skjønner situasjonen. Deres (Sovjets) forsyningssystem er utilstrekkelig for å takle trøbbelet jeg kunne gi dem. De har kyllinger i bur og noe kveg - det er
systemet deres. Sannsynligvis kunne de klare seg i fem dager med de kampene jeg ville gitt dem. De levde på landene de ødela - det er ikke nok til at de kan klare å dra
tilbake. La oss ikke gi de tid til at de kan bygge opp sine forsyninger. Gjør vi det, da ... har vi hatt en seier over tyskerne og avvæpnet dem, men vi har sviktet i
frigjøringen av Europa; vi har tapt krigen!"
Pattons profetiske råd og hastverk med å handle ble ignorert av Patterson og de andre politikerne, og tjente bare til at de fremmede konspiratørene bak kulissene i New
York, Washington og Moskva ble advart om Pattons "bråkmakeri."
Sonedeling av Tyskland i 1945
Jo mer han betraktet sovjeterne, jo sterkere vokste Pattons overbevisning om at det rette handlingsforløpet ville være å kvele kommunismen der og da mens sjansen enda var
der. I løpet av mai 1945 deltok han på flere møter i sosiale sammenhenger med ledende offiserer i Den røde Armé, og han vurderte de omhyggelig. Den 14. mai noterte han i
sin dagbok:
"Jeg har aldri sett i noen hær noensinne, inkludert Den tyske keiserlige hær i 1912, en slik forferdelig disiplin som de har i Den røde armé. Offiserene med få unntak,
gir inntrykket av nylig siviliserte mongolske banditter."
Pattons assistent general Hobart Gay skrev i sin egen journal samme dag: "Alt de (russerne) gjorde ga meg et inntrykk av villskap og ondskap."
Uansett, Patton visste at amerikanerne kunne banke de røde der og da - men kanskje ikke senere. Den 18. mai skrev han i dagboken:
"Slik jeg ser det, kan den amerikanske hæren slik den er nå, slå russerne med letthet, fordi, mens russerne har et bra infanteri mangler de artilleri, luftvern, tanks,
og kunnskapen om hvordan man bruker kombinerte styrker, mens vi er mestere i å bruke alle tre. Skulle det bli nødvendig å bekjempe russerne så er det best at vi gjør det
så fort som mulig." To dager senere repeterte han sin bekymring da han skrev til sin kone: "Om vi må kjempe mot dem - nå er tiden å gjøre det. Fra nå av vil vi bare bli
svakere, mens de blir sterkere."
Så fort han hadde innsett faren fra Sovjet og oppfordret til rask og bestemt handling som kunne ha frigjort hele Øst-Europa fra det kommunistiske slaveriet med mindre
spilt amerikansk blod enn det som senere ble spilt i Korea og Vietnam, og som kunne ha gjort at disse krigene aldri kom, for ikke å snakke om en ny verdenskrig - så innså
Patton sannheten om det folket den andre verdenskrigen var utkjempet for: jødene.
Storparten av jødene som svermet rundt om i Tyskland rett etter krigen kom fra Polen eller Russland, og Patton ble sjokkert av deres personlige kroppshygiene, eller
snarere mangel på sådan, som han så på som utrolig usivilisert.
Han ble fylt med avsky av deres oppførsel i leirene for fordrevne personer (DPs - Displaced Persons) amerikanerne bygde for dem, og enda mer av måten de oppførte seg på
når de fikk bo i tyske sykehus og private hjem. Med skrekk observerte han at "disse menneskene forstår ikke engang toaletter og nekter å bruke dem for annet enn søppelkasser
for hermetikkbokser og avfall. ... De nekter, der det er snakk om det, å bruke latriner - de foretrekker å gjøre fra seg på gulvet."
Jøder
Han beskrev en slik leir i sin dagbok:
"Der ... selv om det fins nok plass, så klynget jødene seg sammen til en forskrekkende grad, og i praktisk talt hvert eneste rom var det en haug med søppel i et hjørne
som også ble brukt som latrine. Jødene kunne bare bli overtalt til å frastå fra sine avskyelige vaner ved å true med å slå til dem med geværkolber. Selvsagt vet jeg at
uttrykket "Israels tapte stammer" refererer til stammene som forsvant - og ikke til Judeas stamme som disse jævlene kommer fra, men uansett, i min mening er dette også
en fortapt stamme - fortapt hva anstendighet angår."
Pattons førsteinntrykk av jødene ble ikke forbedret da han bevitnet en jødisk gudstjeneste på Eisenhowers oppfordring. Hans dagbokinnlegg for 17. september 1945 inneholder
blant annet:
"Det hadde seg slik at dette var Yom Kippur-festen, så alle var samlet i en stor trebygning som de kalte en synagoge. Det passet seg at general Eisenhower holdt en tale
for dem. Vi gikk inn i synagogen, som var tettpakket med den verst stinkende menneskemassen jeg noengang har sett. Når vi hadde kommet omtrent halvveis inn kom hovedrabbien,
som hadde på seg en pelslue lik den Henry VIII av England hadde, og en brodert og veldig skitten serk, inn for å møte generalen . . . Stanken var så fryktelig at jeg nesten
besvimte og faktisk kom lunsjen min ut igjen omtrent tre timer senere da jeg tenkte tilbake på dette."
Disse erfaringene og mange flere overbeviste Patton om at jødene var noen helt spesielt håpløse vesener som overhodet ikke fortjente den offisielle omsorgen de amerikanske
myndighetene ga dem.
En annen dagbokoppføring fra september, etter at Washington kom med krav om at flere tyske hus måtte overgis til jødene, oppsummerte hans følelser:
"Tydeligvis er viruset lansert av Morgenthau og Baruch for en semittisk hevn mot all tyskere fremdeles virksomt. Harrison (en amerikansk statsembetsmann) og hans kolleger
indikerer at de syns at sivile tyskere skal fjernes fra husene sine for å gi husrom til Fordrevne Personer. Det er to feil med dette: For det første, når vi fjerner en
enkelt tysker straffer vi en enkelt tysker, mens straffen - ikke er tiltenkt enkeltindividet, men hele den tyske rasen.
Dernest strider det imot min anglosaksiske samvittighet å fjerne en person fra et hus, som er en straff, uten rettslig prosess. Og der igjen: Harrison og gjengen tror at
en Fordreven Person er et menneske, noe han ikke er, og dette gjelder spesielt jødene som er lavere enn dyr."
Jøder
En av de sterkeste faktorene som hjalp general Patton å gjøre seg opp sine tanker om de overvunnede tyskerne, var hvordan USAs kontrollerte media oppførte seg mot dem. På
en pressekonferanse i Regensburg i Tyskland, 8. mai 1945, rett etter Tysklands overgivelse, ble Patton spurt om han planla å behandle fangede SS-soldater annerledes enn
de andre tyske krigsfangene. Han svarte:
"Nei. SS betyr ikke noe mer i Tyskland enn hva det betyr å være demokrat i Amerika - dette skal du ikke sitere meg på. Jeg mener det at til å begynne med var SS-folkene
noen horesønner, men etterhvert som krigen forløp så gikk de tom for horesønner og de tok inn hvem som helst. Noen av SS-toppene vil bli behandlet som kriminelle, men det
fins ingen grunn til å tiltale noen som bare ble vervet til denne gjengen ..."
Til tross for at denne uttalelsen ikke skulle siteres, grep pressen ivrig tak i den og jøder og deres representanter i Amerika skrek ut i sinne over Pattons sammenligning
av SS med Demokratpartiet, så vel som hans kunngjøring om at mesteparten av SS-fangene skulle behandles humant.
Med stor motvillighet og kun etter gjentatte beskjeder fra Eisenhower, hadde han kastet tyske familier ut av deres hjem for å skaffe plass til mer enn en million jødiske
Fordrevne Personer - altså, en del av de "seks millionene" som angivelig ble gasset - men han nektet når han fikk ordren om å begynne å sprenge tyske fabrikker, i akkord
med den berømte Morgenthauplanen for å ødelegge Tysklands økonomiske grunnlag for alltid. I sin dagbok skrev han:
"Jeg tvilte på hvor effektivt det var å sprenge fabrikker, fordi målet med å sprenge fabrikker - som er å hindre Tyskland i å forberede seg til krig - kan like gjerne
oppnås gjennom å ødelegge deres maskineri, mens bygninger kan brukes til å gi husly til tusenvis av hjemløse personer."
På samme vis uttrykte han sine tvil til hans militærkolleger om den enorme vekten som ble lagt på å forfølge enhver tysker som tidligere hadde vært medlem av det tyske
nasjonalsosialistpartiet. I et brev til sin kone 14. september 1945, sa han:
"Ærlig talt er jeg imot disse krigsforbrytergreiene. Det er ikke realt og det er semittisk. Jeg er også imot å sende krigsfanger til å jobbe som slaver i fremmede land
(f.eks. gulagene i Sovjet), der mange vil sulte ihjel."
Nürnberg - Verdens største rettsfarse
Til tross for hans uenighet med den offisielle politikken. fulgte Patton reglene diktert av Morgenthau og andre i Washington som lydig som hans samvittighet tillot, men
han prøvde å moderere effekten, og dette førte til at han mer og mer kom i konflikt med Eisenhower og de andre politisk ambisiøse generalene. I et annet brev til sin kone
kommenterte han:
"Jeg var i Frankfurt på en sivil regjeringskonferanse. Om det vi gjør (mot tyskerne) er 'Frihet - så gi meg Død.' Jeg kan ikke fatte hvordan amerikanere kan synke så lavt.
Det er semittisk, og jeg er sikker på det."
Og i sin dagbok skrev han:
"I dag fikk vi ordre ... der vi ble fortalt at vi skulle gi jødene spesiell losji. Om vi gjør dette for jødene - hvorfor ikke også for katolikker, mormoner, osv.? ... Vi
overgir også flere hundre tusen krigsfanger til Frankrike for å brukes som slavearbeidere. Det er vittig å huske tilbake til da vi kjempet Revolusjonen for menneskets
rettigheter og Borgerkrigen for å fjerne slaveriet, og nå har vi gått tilbake på begge disse prinsippene."
Hans plikter som militærguvernør bragte Patton til alle deler av Tyskland og umiddelbart gjorde ham kjent med det tyske folket og deres tilstand. Han kunne ikke unngå å
sammenligne dem med franskmennene, italienerne, belgierne, og til og med engelskmennene. Denne sammenligningen gradvis tvang ham til å konkludere at Den andre verdenskrig
hadde blitt kjempet mot feil folk.
Etter en tur til det ødelagte Berlin skrev han til sin kone den 2. juli 1945: "Berlin gjorde meg deppa. Vi har ødelagt det som kunne ha vært en god rase, og vi er i ferd
med å erstatte dem med mongolske villmenn. Og hele Europa blir kommunistisk. Det sies at i den første uken etter at de tok Berlin, ble alle kvinner som sprang skutt, og de
som ikke sprang ble voldtatt: Jeg kunne ha tatt byen (istedenfor Sovjet) hadde jeg fått lov."
Denne overbevisningen, om at politikerne hadde brukt ham og den amerikanske hæren med en kriminell hensikt, vokste de følgende ukene. Under en middag med den franske
generalen Alphonse Juin i august, ble Patton overrasket av å oppdage at franskmannen var enig med ham. Hans dagbokoppføring for 18. august siterer general Juin: "Det
er så absolutt sørgelig, mon General, at engelskmennene og amerikanerne har ødelagt det eneste gode landet i Europa - og jeg mener ikke Frankrike. Derfor er nå veien
åpen for russisk kommunisme."
Senere dagbokoppføringer og brev til hans kone gjengir den samme konklusjonen. 31. august skrev han: "Faktisk, så er tyskerne det eneste anstendige folket igjen i Europa.
Det er et valg mellom dem og russerne. Jeg foretrekker tyskerne." Og den 2. september: "Det vi nå gjør er å ødelegge den eneste semi-moderne staten i Europa, slik at
Russland kan fortære det hele."
Ruiner av Dresden - anglozionistenes folkemord på tyskere
På dette tidspunktet hadde Morgenthauerne og mediamonopolistene bestemt at Patton ikke gikk å korrigere og derfor måtte diskrediteres. So de begynte en non-stop hets av
ham i avisene, a la Watergate, og beskyldte ham for å være "snill med nazier" og kontinuerlig trakk fram hvordan han hadde klapset til en gråtende soldat to år tidligere,
i Sicilia-kampanjen. En avis i New York trykte den fullstendig falske historien om at Patton klasket til soldaten, som var jødisk, og kalte ham "en feig jøde."
Deretter, på en pressekonferanse den 22. september, pønsket reporterne ut en plan for å få Patton til å miste sin selvbeherskelse og komme med uttalelser som kunne brukes
imot ham. Planen virket. Pressen tydet ett av Pattons svar på deres insisterende spørsmål om hvorfor han ikke kjørte på med nazijakten hardt nok, som: "Nazigreien er akkurat
som en Demokrat-Republikaner-slåsskamp." New York Times lagde en svær overskrift med sitatet, og andre aviser over hele Amerika hang seg på.
Det åpenbare hatet som hadde blitt rettet mot ham på denne pressekonferansen åpnet endelig Pattons øyne for hva som var på gang. Samme kveld skrev han i sin dagbok:
"Det er en veldig tydelig semittisk innflytelse i pressen. De prøver å gjøre to ting: Det ene er å implementere kommunisme, og det andre er å sørge for at alle
forretningsfolk av tysk og ikkejødisk herkomst skal sparkes fra jobbene sine.
De har fullstendig mistet det anglosaksiske rettsbegrepet og syns at en mann kan bli sparket fra jobben sin bare fordi noen annen sier han er en nazi. Tydeligvis ble de
ganske sjokkert da jeg fortalte dem at jeg ville ikke gi noen som helst sparken, uten et vellykket bevis av skyld i en rettssal ...
"En annen ting pressen herpet om var det faktum at vi gjorde for mye for tyskerne på bekostning av Fordrevne Personer, mesteparten av dem jøder. Jeg kunne ikke svare
på denne, for svaret er i min mening, og i meningen til de fleste upolitiske offiserene at det er svært nødvendig for oss å bygge opp Tyskland nå som en buffer-stat
mot Russland. Ja faktisk, så mener jeg vi har ventet for lenge."
Og i et brev fra samme dato til sin kone: "Sannsynligvis er jeg i avisoverskriftene før du får dette, ettersom pressen prøver å sitere meg som om jeg var mer interessert
i å gjenopprette orden i Tyskland enn å fange nazier. Jeg kan ikke fortelle dem sannheten - at med mindre vi gjenoppbygger Tyskland sørger vi for at kommunismen tar
Amerika."
Eisenhower svarte umiddelbart på pressens ramaskrik om Patton og bestemte seg for å ta fram ham hans plikter som militærguvernør og "sparke ham oppover" som kommandør
for the Fifteenth Army. I et brev til sin kone fra 29. september antydet Patton at han var ikke helt utilfreds med sin nye stilling, fordi "Jeg ville like det mye bedre
enn å være en slags bøddel for den fineste rasen i Europa."
General Patton
22. oktober skrev han et langt brev til generalmajor James G. Harbord, som var tilbake i Statene. I brevet fordømte Patton bittert Morgenthaupolitikken; Eisenhowers
ynkryggede adferd i møte med jødiske krav; pressens sterke pro-Sovjet bias; og politifiseringen, korrupsjonen, forfallet og demoraliseringen i den amerikanske hæren
som disse tingene forårsaket.
Han så demoraliseringen av hæren som et konkret mål for Amerikas fiender:
"Jeg har vært akkurat like forbannet som deg på dette sammensuriumet av løgner som de jødiske og semittiske elementene i vår regjering har angrepet meg og praktisk
talt alle andre kommandører med. Slik jeg ser det er dette et bevisst forsøk på å fremmedgjøre soldatens stemme fra kommandørenes, fordi kommandørene vet at soldatene
ikke er kommunister, og de frykter hva elleve millioner stemmer (fra veteraner) kunne gjøre."
I et brev til Harbord avslørte patton også sine egne planer om å bekjempe dem som ødela hærens moral og integritet, og satte Amerikas framtid i fare gjennom å ikke
gjøre motstand mot den voksende sovjetiske makten:
"Det er min tanke i dag ... at når jeg er ferdig i denne jobben, hvilket blir omkring januar neste år, skal jeg avgå, ikke trekke meg tilbake, fordi om jeg trekker
meg tilbake vil jeg fremdeles ha munnkurv ... Jeg skulle ikke starte et begrenset motangrep, som hadde vært i strid med mine militære teorier, men vente til jeg kan
starte en storstilt offensiv ..."
To måneder senere, 23. desember 1945, ble general Patton bragt til taushet for alltid.
|
|
|
