.:Vigrid Forsiden:.

Kina's fortvilete strategiske posisjon

Kina har vært langt fremme i nyhetsbildet som fremvoksende stormakt på det økonomiske området. Som en følge av den økonomiske fremgangen er Kina i ferd med å modernisere alle deler av samfunnet sitt. Det militære er intet unntak og ved enhver anledning skriker vestlige politikere og deres medier opp og advarer oss alle om Kinas voldsomme opprustning og at nå blir det fare på ferde. Det meste av det er ren skremselspropaganda for egne formål uten substans.

For å vurdere Kina's posisjon og mulighet for fremvekst til global stormakt eller supermakt foran selveste USA er det greit å starte med Mackinder's Heartlandteori. Den sier i korte trekk at: "Den som dominerer Øst-Europa dominerer Kjernelandet (The Heartland). Den som dominerer Kjernelandet dominerer Verdensøya (Europa og Asia). Den som dominerer Verdensøya dominerer Verden".

Kina er ikke engang i nærheten av disse forutsetningene og må lete etter andre alternativer.

Over har vi markert Kjernelandet med gult. Som vi ser ligger Kina så vidt innenfor med sin vestre del som er relativt tynt befolket. Verre for Kina er at halvparten av befolkningen i den vestlige provinsen, Xinjiang, er muslimer som føler seg okkupert av kineserne, noe som ikke akkurat gjør den muslimske befolkningen i sentral-Asia velvillig stemt overfor Kina. I tillegg er det en stor andel russere bosatt i sentralasia og noen av landene har russisk som felles administrasjonsspråk. På den andre siden er Kina godt beskyttet mot invasjoner fra vest på grunn av de store landmassene med lite folk og dårlige kommunikasjoner.

Mot sør har Kina ingen vei å ekspandere siden alle landene er tett befolket og noen av dem, som Vietnam, fiendtlig innstilt til Kina. I nordøst, i Mandsjuria, er Kina tett befolket med en naturlig ekspansjonsvei inn i Amur-dalføret og øst-Sibir. Foreløpig er Russland så sterkt og samlet at den veien er sperret for invasjon, men til gjengjeld er forholdet mellom Russland og Kina så godt at de har gått sammen om å utvikle ressursene der med en nylig åpning av en stor gassrørledning fra Sibir til Kina. Kina utgjør derfor ingen trussel mot Russland i de neste ti årene og omvendt.

Storparten av Kinas olje kommer fra Midt-Østen og fraktes med skip gjennom det indiske hav og rundt sørøst-Asia og de trange stredene der. Det er ingen problemer for dem som kontrollerer disse stredene å strupe all kinesisk skipsfart på flekken. Kina's vei ut av dette uføret går gjennom samarbeide med Myanmar som har en stor åpen kystlinje ut mot Bengalbukten i det Indiske Hav.

Dette er også hva Kina har fått til og har satt igang flere store prosjekter sammen med Mynamar. Her bygger kineserne havner, oljerørledninger og en høyhastighets toglinje mellom Yangon i Myanmar og Kunming i Kina. Dette reduserer Kina's sårbarhet betraktelig, men har kun en begrenset defensiv virkning. Kina vil aldri bli tillatt eller ha mulighet for å dominere i det indiske hav så lenge India er samlet og den angloamerikanske blokken også er samlet.

Så langt kan vi altså si at Kina er sikret i vest hvor de kan videreutvikle forholdet med handel og import av olje og gass. I nordøst gjelder det samme mens i sørvest mot det indiske hav er Kina i stor fare for aggresjon mot oljeimport som de prøver å sikre ved hjelp av et samarbeide med spesielt Myanmar, men også andre stater som Sri Lanka, Bangladesh, Pakistan og Iran. Alle steder vil India og USA kunne stoppe dem fort og lett.

Da gjenstår det å se østover og ut mot Stillehavet. Om Kina var innesperret i alle de andre retningene er det verre mot øst. Mye verre. Det gjelder både mulighet for å skaffe seg pusterom for strategisk bevegelighet, slik en makt må ha for å kunne være en global stormakt og ikke bare en regional. Det er også i den østlige delen av Kina at befolkningen for det meste bor.

Rett i sør, i Sørkinahavet, har Kina interesser i fiske og olje- og gassutvikling i områder som også andre krever rett til. Det er alt. Sørkinahavet er et lukket innhav sperret av Vietnam, Indonesia og Filippinene. Kina har ingen strategiske muligheter i den retningen. Tilsvarende gjelder mot nordøst. Både Gulehavet og det Japanske Hav er dominert av Sør-Korea og Japan som begge er allierte med USA som har store baser og troppestyrker der.

Kun rett østover gir mulighet, men som vi ser er Kina i dagens situasjon gjerdet inne her også av de japanske Ryukyu-øyene mellom Taiwan og Japan mens i Luzonstredet mellom Taiwan og Filippinene er det sistnevnte som eier øyene. Kun en vei gjenstår og Kina har intet annet valg enn å ta den hvis de ikke resignerer og legger seg frivillig innunder finansoligarkene i Wall Street, Tel Aviv og London.

Og den veien Kina må ta er gjennom og over Taiwan. Taiwan er kinesisk og tidliger innehadde Taiwan plassen til Kina i Sikkerhetsrådet til FN og representerte landet internasjonalt som Kina. Idag heter det Taiwan som følge av Kinas oppstig som stormakt i Øst-Asia. Skillet ble skapt da de antikommunistiske styrkene og Kinas regjering flyktet for Kinas kommunister etter den andre verdenskrig. Nasjonalistene, som de kaltes, klarte å beholde øya Taiwan og fire øygrupper i Taiwan-stredet til dels helt oppunder kysten til Kina.

Ser vi nå på kartene over er det tydelig at Taiwan ikke bare sperrer Kinas vei ut mot Stillehavet, men også sperrer Taiwan-stredet etter ønske. Ingen stormakt som Kina kan finne seg i at dette fortsetter. Kina taper allerede ansikt og hvis landet i det hele tatt ønsker å bli tatt alvorlig må Taiwan og småøyene innlemmes i Kina igjen. Dette spørsmålet er nøkkelen til Kinas og jordens fremtid. Er USA og Taiwan smidige og forhandler en innlemming slik det ble gjort med Macao og Hong Kong kan det gå bra og fred og samhandel sikres for lang tid. Fortsetter USA på den kursen de holder nå er verdenskrig uunngåelig.

Det vi si at Verdenskrig kan unngås hvis USA svært raskt går til et totalt, men lokalt, angrep på Kina og erobrer nøkkelpunkter i landet for deretter å splitte det i flere deller slik at det aldri kan reise seg samlet igjen. Kina på sin side har ingen egne valg å ta annet enn å spille for langiktige manøvrer. Først om tidligst ti år vil Kina være i stand til føre lokale angrepskriger og først om 20 til 30 år et større oppgjør. Men for at de skal vinne slike oppgjør må samtidig USA og dets allierte svekkes både i styrke og samhold.