|
|
Det Store Kimbrertoget
De keltiske og romerske bøndene og soldatene som sto på slettene og i dalene nordøst for Milano og så opp på
Ja, faktisk: I tusentall kom de akende på skjoldene sine ned isbreene med dragne sverd mens de skrek kampropene
sine. Maken til syn hadde romerne aldri sett før og de har aldri sett det siden heller. Her og der forsvant en
germaner eller to utfor et stup i fjellet og ble knust i steinuren hundre meter under. Noen traff klipper som
var skjult under det øverste snølaget og fikk knust både armer og bein i sammenstøtet. De første som kom
helskinnet ned ble spiddet på romerske spyd eller sverd.
Men romerne var så forskrekket at mange allerede hadde brutt slagordenen og var på flukt ned dalen. Og våre
blodsbrødre samlet seg og gjorde kort prosess med de få som holdt stand. Og dermed var en av de største og mest
Men la oss følge dem på veien fra de startet på de bølgende skogkledte åsene sør for Aalborg og som fremdeles er
bebodd av etterkommerne deres i landskapet Himmerland. Og har du tid en dag kan du besøke dem og ta en mjød (øl)
med dem på en av kroene i byen Aars. Eller beundre kimbrertyren i Aalborg og besøke ruinene av
Borremosefestningen sørøst for Aars. På sokkelen til kimbrertyren, som er deres stammetegn, er det hogget inn 14
vers til ære for dem som skrev historien med sitt eget blod for over 2000 år siden. Jeg skal gi deg det første
og siste verset:
Akk, du overflod!
Ja, sjelen svulmer av stolthet samtidig som tårene renner når tragedien til slutt inntreffer. Etter å ha forberedt
ferden i et par år setter de vogntoget i gang. Foran rir kong Bojerik med hirden og baketter følger et par tusen
oksedrevne kjerrer, kvegflokker og folket på over 30.000 med stort og smått. Sydover følger de hærveien gjennom
Jylland. Den er i dag merket med Marguerite-blomster og er vernet som sykkel- og turvei. Ved Elben slår de seg
ned et par år før vandringslysten fører dem videre. Ferden går mot Bøhmen i Tsjekkia hvor de må kjempe mot de
kelto-germanske bojarene i år 115 f.Kr. om landet. Kimbrerne vinner ikke og dreier mot vest inn i Bayern og
følger Donau videre sørover.
Året etter møter de de keltiske skordiskerne som bodde i Serbia til slag. Skordiskerne var kampvante og hadde
nettopp knust en romersk hær og klarte å holde stand mot kimbrertoget. Marsjruten bøyes derfor vestover og inn i
den viktige romerske provinsen Noricum. Dagens Steiermark og Kärnten i Østerrike. Her skulle den første
alvorlige testen på våre brødres kampkraft komme. For å vinne tid til å samle hæren sin gir den romerske konsul
Carbo kimbrerne med en fører som skal vise dem den beste veien.
Når Carbo har samlet styrkene sine går de i ilmarsj en snarvei og legger seg i bakhold. Romerne regner med en
lett seier. De er like mange som kimbrerne, men bedre organisert og utrustet, samt veltrente etter mange års
grensekriger. Men den gang ei. Fra vognene hogger kvinnene med sverd og økser. Fotsoldatene får organisert en
skjoldborg, men de er hardt presset. Bølge på bølge av romerske soldater angriper, men spiddes på spydene eller
gjennombores av germanske sverd. Kampen foregår i ulendt terreng og det romerske infanteriet kommer ikke helt
til sin rett. Men det gjør vårt kavaleri.
Kraftige spyd - Asgeirer
Fra begge sider jager vi inn mot romerne. Bak hver rytter sitter en lettvæpnet fotsoldat. Ved siden av hestene
løper krigere som holder seg i hestemanen. Når de støter sammen med det romerske kavaleriet hopper fotsoldaten
av og løper inn mellom de romerske geleddene og stikker korte, kraftige spyd (asgeirer) opp i halsen og brystet
på romernes hester. Under panserplatene. Romerne får panikk og blir slaktet ned på kort tid. Denne taktikken
var det tyskerne for 60 år siden tok utgangspunkt i og overførte til samspillet mellom panservåpen og infanteri
og som ga dem så store seire under navnet Blitz-krig i 1939-41. Altså, intet nytt under solen. Da det romerske
kavaleriet var nedkjempet lå romernes flanker åpne og rytterne våre stormet inn i ryggen på fienden. Dermed var
slaget avgjort, men romerne ga seg ikke.
Heltemodig sluttet de rekkene og forsvarte seg til nærmest siste mann. Seg selv kunne de ikke redde, men trolig
reddet de selve Romas eksistens; for kimbrerne bøyde av og dro videre mot nordvest til Rhinen. Og romerne kunne
for en stund puste lettet ut mens de snakket om "Den kimberske redsel fra Nord". Rike på bytte dro kimbrerne nå
oppover langs Donau og over den bayerske høyslette mellom Donau og Alpene. Delvis gjennom land som var lagt øde
av romerske herjinger og delvis gjennom de keltiske helveternes land. Helveterne var med årene blitt passive og
hadde glemt sine krigerske dyder. Kimbrerne fikk passere uhindret og et par av de helvetiske understammene, ledet
av yngre og mer virile menn, tok opp våpnene sine og ble med videre på ferden. Avgjørende var også at de så det
store krigsbyttet kimbrerne hadde erobret. Ved Rhinen bøyde de nordover og slo seg ned et par år ved Mainz med
blant annet teutonerne og ambronene.
Men det stillesittende bondelivet ble for kjedelig og i år 100 f.Kr. brøt ca. 50.000 menn, kvinner og barn opp og
vandret sørover langs Rhinen. Mange av kimbrerne ble igjen, men folk fra teutonerne og andre stammer fylte
hullene. De fulgte den vanlige veien over Müllhausen til Lyon. Deretter bar det gjennom Solporten og ned
Rhone-dalen til Marseille. For et annerledes klima med varm, klar og tørr luft og sterk sol i forhold til det
fuktige og blåsete nord-jyske! Her ville de ha jord, men den romerske konsul Silanus sa nei og gikk til slag mot
våre stammefrender i stedet. Det skulle han ikke ha gjort. Germanerne gikk hardt fram og brøt romernes motstand
så fort ned at restene så vidt kom seg innenfor de sterke festningsmurene igjen.
Etter seieren sender våre folkefrender en delegasjon til Roma for å forhandle om land. Teutonerhøvdingen
Teutobodes er leder og det fortelles at da han ble vist rundt i Roma av en senator kom de til et dyrt og berømt
kunstverk som forestilte en krokete olding, og spurte hva han mente om statuen. Teutobodes vurderte støtten og
svarte: "Så ussel en mannsskikkelse ville jeg ikke ha i tjenerskapet om du ga ham til meg gratis og levende.
Langt mindre ville jeg eie bildet hans." Utsagnet vakte selvfølgelig munterhet hos den degenererte romerske
overklassen. Resultatet av turen ble negativt. Forståelig nok; for romerne ville ikke ha et så sterkt og
kamplystent folk som germanerne lett innpå seg. Da var kelterne bedre for de var alt såpass sløvet av vin og høy
levestandard at de ikke betød noen fare lenger. Noe historien senere skulle vise var en riktig vurdering.
Hadde våre germanske venner dengang hatt en klar målsetting og en strategi for å nå den hadde de snudd historiens
gang. De relativt lette seirene over de store romerske hærene skyldtes dekadens og slapphet hos den romerske
adel hvor hæren ble rekruttert fra. De keltiske hjelpetroppene var heller ingen match mot kamptrente og
viljesterke nordgermanere. Men det var dengang som så ofte siden at vårt personlige mot som ga opphav til
kampropet "Vårt blod er vår ære" kom til kort mot en fiende som kombinerte målsetting og strategi med organisasjon
og finansiering.
Germanertoget kunne ikke bli ved Rhonemunningen. Det måtte skaffes mat. Toget delte seg derfor og dro herjende
rundt i Sør-Frankrike. På ny samlet romerne en stor hær under ledelse av konsul Cassius og dro etter en av
germanergruppene mot Bordeaux, hvor det igjen kom til slag i år 107 før vår tidsregning. Ledet av
helveterhøvdingen Diviko knuste heltene våre igjen romerne. Cassius falt og etterfølgeren Publius innvilget
germanerne rett til land. Det romerske senat godkjente ikke avtalen og Publius ble dømt for høyforræderi. Overalt
ga romerne beskjed om at å hjelpe kimbrertoget betød krig med Roma.
Gigantisk romerhær
Og så samlet romerne den største og vakreste hæren de hadde hatt siden slutten av de puniske krigene over 100 år
tidligere. Hærsamlingen tok to år og i år 105 f.Kr. stod de i Rhonedalen fordelt på tre armeer. I nord mot Lyon
sto den romerske konsul Scaurus som skulle åpne kampene og dra seg sørover mot byen Orange hvor konsul Mallius og
konsul Cæpio sto og skulle lukke knipetangen om germanerne og knuse dem. Men de hadde gjort regning uten vert.
Kimbrerne og deres følgesvenner var kjent med den romerske oppmarsjen og samlet seg til felles kamp nord ved Lyon.
Da de så at romerne sto adskilt gikk de på Scaurus sin nord-armé som en hvirvelvind. Kavaleriet feide vekk det
romerske rytteriet, svingte inn bak infanteriet og forstyrret den romerske slagordenen mens fotfolket angrep som
berserkere i fronten. Det Scaurus trodde skulle bli en lett seier ble et knusende nederlag. Selv ble han tatt
til fange og da han frekt sa til Bojerik at han burde snu før han møtte hovedstyrken, kappet Bojerik hodet av ham
og marsjerte videre sørover mot byen Orange og romernes hovedstyrke på 80.000 regulære soldater og 40.000 mann
hjelpetropper. De to romerske konsulene stilte opp med Cæpio mot nord og Mallius i sør.
Det fortelles at da germanerne så den enorme hæren foran seg ble de betenkt og viste en nærmest ugermansk sluhet.
De kunne se av de romerske fanene at hæren var delt i to og ble kommandert av to konsuler. Dermed sendte Bojerik
ut en delegasjon til den konsulen (Mallius) som sto lengst unna i sør og ba om fred. Cæpio som var nærmest
Bojerik tok dette (som ventet) som en personlig fornærmelse og angrep kimbrerne øyeblikkelig. Det skulle han
aldri ha gjort. Mens Mallius sitter i teltet sitt og forhandler starter slaget og før han rekker å gripe inn er
Cæpio slått på flukt og skaper forvirring i Mallius sin styrke. Fra alle kanter angriper de germanske krigerne
og deres keltiske våpenbrødre.
Fra Sessrimnir og Valhall ser Frøya og Odin med velbehag på alle heltene som skal benkes i storsalene deres og
kjempe for den hvite rases eksistens og nye framtid i Ragnarok. Livets vann renner i bekker på slagmarken og
farger den rød mens valkyriene henter dem som segner på valen. De hadde en travel dag den 6. oktober i år 105 f.
Og her ved slagfeltet ved Orange (datidens navn var Arausio) ble det romerske verdensriket født. Som en hevnende
fugl Phønix reiste det seg fra den blodstenkte valplassen. Datidens Vigridsvold. Til da hadde det vært et
kystrike langs nordbredden av Middelhavet, men i de neste 200 årene ekspanderte det uten stans i alle retninger
basert på Marius sin nyordning.
Mens romerne fryktet at germanerne skulle gå over Alpene og herje Italia gikk Bojerik og hans folk en æresrunde i
Frankrike med en avstikker til Spania. Der møtte de en stor keltiberisk hær som sloss like hardt og dødsforaktende
som dem selv. Nei, da var slappe gallere i Frankrike noe annet. Ruten gikk langs Pyreneene til Atlanterhavet og
i to kolonner, en langs kysten og en inne i landet gikk de mot nord til Belgia. Der først ble de stoppet av de
germanske belgerne ved byen Tongeren. Her bygget kimbrerne en befestet leir hvor de plasserte krigsbytte og en
garnison på 6.000 soldater pluss noen kvinner og barn.
Skillet mellom nederlandsk og fransk
For fem år siden var jeg i Tongeren og hilste på støtten av Ambiorix som var en av de store heltene i den lange
frigjøringskrigen mot romerne. Høyst sannsynlig er Ambiorix en av Bojerik sine sønner eller oppkalt etter den
skandinaviske heltekongen. For de spesielt interesserte anbefaler jeg også et besøk i studentbyen Leuven like
øst for Brüssel. Der har studentene fra Tongeren sin egen kro som heter Ambiorix og er pyntet med gamle ting. Der
kan du svinge seidelen og synge om de gamle kjempers tid sammen med dem.
Men kimbrerne, teutonerne og de andre stammene vandret i år 102 f.Kr. sørover igjen. På grunn av problemene med å
skaffe mat under marsjen delte de seg i to kolonner. Teutonerne fulgte Rhonedalen videre mot sør mens kimbrerne
gikk nord for Alpene og ned på Po-sletten hvor de skulle samles igjen. Nå skulle Italia herjes og Roma erobres.
Og Marius viste seg å være den rette mannen. Det var ingen dekadent homse fra den romerske overklassen, men en
hardfør kriger fra en gammel lavadelslekt. Han var en erfaren mann på 53 år da han fikk jobben. Og her er
hvordan den greske historiker Plutarchos beskriver mannen som la grunnlaget for det romerske verdensriket: "Hans
væremåte, som i begynnelsen forekom soldatene å være svært barsk, vennet de seg etterhvert til fordi han i sin
straff og belønning var fullstendig upartisk og rettferdig. De måtte bare passe seg for ikke å være udisiplinerte
eller ulydige. De mente også at hans voldsomme sinne, hans bydende stemme og ville blikk etterhvert var farligere
for fiendene enn dem selv".
Jerndisiplin blant romerne
Marius bygget hæren på nytt. Til soldater vervet han kun hardføre menn fra bøndene og byproletariatet. Menn som
ikke protesterte på den jerndisiplinen og knallharde treningen han gjennomførte. Alt ble organisert og bygget på
nytt. Hærorganisasjon, kamporden, utstyr, arbeidsfordeling, trening, betalingssystem. Alt. Og etter tre år sto
den nye bæren klar og marsjerte nordover. Marius gikk med en del mot teutonerne i Frankrike mens konsul Catulus
med resten ventet sør for Alpene på kimbrerne. På sommeren i år 102 f.Kr. møtte Marius teutonerhøvdingen
Teutobodes ved Aix-en-Provence og gjorde etter langdryge kamper som varte i over l uke, kort prosess. For
kimbrerne gikk det ikke stort bedre året etter.
Vi forlot dem ved foten av Alpene hvor de hadde sklidd ned breene på skjoldene sine om våren år 101 f. Kr..
Catulus trakk seg unna og ventet på Marius mens kimbrerne marsjerte herjende vestover for å møte teutonerne. Men
akk. Teutonerne kom ikke, men det gjorde de seiersvante romerske legionene under Marius. Den nye hærorganisasjonen
hadde bestått sin prøve og skulle raskt gjøre det en gang til. Den 29. juli falt avgjørelsen ved den lille byen
Vercelli ikke langt fra Torino på Po-sletten. Marius stilte opp hæren mens morgentåken lå og med solen og vinden i
ryggen. Heten utover dagen sammen med stekende sol og støv gjorde det umulig for kimbrerne å holde stand og endte
med en tragisk nedslakting av våre blodsbrødre. Mange ble tatt til fange og solgt som slaver i Roma. Men
historien om kimbrerne, teutonerne og deres keltiske venner er ikke helt slutt ennå.
Spartacus-opprøret
Over 20 år senere tar de germanske slavene en grusom hevn. Ca. år 80 f.Kr. utgjør de kjernen og hovedstyrken i
det store slaveopprøret som har fått navnet Spartacus- opprøret etter lederen. I to år herjer de Midt-Italia og
knuser den ene romerske hæren etter den andre i vilt raseri. Som germanske krigere er det bedre å dø i kamp og
komme til sine venner i Valhall enn å la seg kue som slaver og dø av svekkelse og sykdom. Igjen gjaller de
Og her trodde man i over 2000 år at sagaen om kimbrerne var ute. Men det var den ikke. For 30 år siden ble
historikerne ved Milanos universitet gjort oppmerksom på at i landsbyen Giazza i fjellene nord for Verona var
innbyggerne høye, blonde og blåøyde og hadde sitt eget språk og sitt eget kimbriske navn på landsbyen: "Ljetzan".
Språket deres ligner gammeltysk, men for over 2000 år siden var tysk og skandinavisk nærmest identisk likevel.
Og innbyggerne i Ljetzan har ikke vært alene.
Så sent som i forrige århundre ble det snakket kimbrisk i 13 kommuner nord for Verona og på fjellplatået ved
Asago. Hva sier ljetzaneme selv om sin opprinnelse: "Vi vet godt at språket vårt ligner på gammeltysk. Men vi er
kimbrere og har vært her meget lengre enn tyskerne som bor i Nord-Italia. Og kimbrerne kom fra Norden, ikke sant?
Og det gjør vi også!" På Milanos universitet er det opprettet en prosjektgruppe under ledelse av professor Marco
Scovazzi som utgir et månedsblad som heter "Giazza" hvor de trykker det de samler av gamle kimbriske sagn,
folkeviser og skikker.
Og nå er det vår tur å slåss sammen med etterkommerne av de gamle vandringsheltene og å skrive et nytt kapittel i
vår germanske krigersaga. I det kapittelet som bærer tittelen Ragnarok eller "Kampen for de 14 ord".
|
|
|
fjellveiene som førte over Alpene og ned på Po-sletten, trodde ikke sine egne øyne og ører. Veisperringene de
hadde satt opp for å stoppe de skandinaviske krigerne fra nord fungerte ikke etter beregningen. Riktignok
stoppet hovedkolonnen av hovedsaklig kvinner, barn og gamle. Men flertallet av krigerne omgikk ikke de romerske
befestningene. De omskled dem.
særegne bragder i historien utført. En bragd som fremdeles lever blant folket vårt når vi minnes vår historie og
våre tidligere helter. Et helt folk på vandring hadde krysset Alpene som lå som en festningsmur og beskyttet
Romerriket mot nord. Alt de eide hadde de med seg i kjerrene sine og nå i år 101 før vår nåværende tidsregning
begynner hadde de vært på vandring i over 20 år fra hjemlandet sitt i Nord-Jylland og nord-Tyskland. Som en
utemmet naturkraft hadde kimbrerne ryddet seg en vei med sverdet gjennom Europa.
Himmerlands Tyr, 
Kr. Da kvelden senket seg og kamplarmen stilnet av samlet germanerne sammen alt byttet og senket det i Rhonen.
Ulykken var så stor for Roma at det ble erklært landesorg og 6. oktober ble gjort til nasjonal minnedag. 120.000
romerske soldater lå igjen på slagmarken. I følge den romerske historiker Osorius overlevde kun 10 romerske
soldater slaget. De germanske tapene var ubetydelige.
Etter noen år med småkriger mot naboene sine, gikk kimbrerne opp i befolkningen rundt seg og dannet kjernen i
belgernes senere motstand mot romerne og tvang Romerrikets grense til å ligge ca. 15 km. sør for byen. Det er
langs denne grensen språkskillet mellom nederlandsk og fransk går i Belgia i dag.
Et Roma som hadde sverget at de ikke skulle hvile før nederlaget ved Orange var hevnet og alle germanere drept
eller gjort til slaver. Til å utføre denne oppgaven valgte de sin beste hærfører, Gallius Marius, til konsul med
nærmest diktatorisk myndighet. For å finansiere den nye hæren ble det krevet inn enorme ekstraskatter. I tre hele
år ble hele Romerrikets ressurser brukt kun til ett formål: Skape en hær som skulle knuse germanerne.
skandinaviske krigsropene over slagtummelen. Atter en gang metter kimbrerne og teutonerne ravnene med sine fiender
og skriver et av historiens tapreste og mest udødelige kapitler som ned gjennom tidene har inspirert de
undertrykte til dåd. Som oss i dag. Den viljen til å ofre sine egne liv for friheten døde ikke da de siste
overlevende av dem ble hengt i trærne langs Via Appia som var hovedveien til Roma. Den bruser like sterk og
utemmet i oss som i dag reiser oss i kamp mot tyrannene og for å stoppe det pågående folkemordet på oss.
