Ja, vi nordmenn elsker landet vårt. Men en sak skal du ikke glemme og det er at da denne sangen ble skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 så betraktet man land og folk som identiske. Det var altså ingen forskjell på begrepet land og det folket som bodde der.

Bjørnson selv ville vel for øvrig i dag vært sett på som hardbarket rasist og nazist fordi han gikk sterkt inn for den pan-germanske idé. Det vil si at vi som er av nord-europeisk ætt skulle inngå en union og holde sammen i tykt og tynt slik at vi aldri gikk til krig mot hverandre igjen.

Den samme tanken som slo igjennom i Det Europeiske Waffen-SS som kjempet en heltemodig kamp for våre liv og vår frihet. En kamp som ikke var forgjeves selv om de tapte den delen av den evige krigen for frihet og rett fordi det satte et eksempel i offervilje og kampmot som vil leve til evig tid og lyse opp veien foran oss. I vår del av den samme krigen for å sikre oss retten til liv og utvikling basert på vår egen egenart.

Vår nasjonalsang ble skrevet under det sterke inntrykket den tyske befrielseskrigen mot Danmark i 1864 hadde gjort i Skandinavia og på Bjørnson spesielt. Tyskland befridde den gang de områdene av Schleswig-Holstein hvor storparten av befolkningen var tysktalende Saksere, men var lagt under Danmarks overhøyhet.

Den samme kjærligheten til land og folk som vi nordmenn er født med har selvsagt også andre for seg og sine land og folk. Husk at land og folk er udelelige enheter.

Og som det synges så vakkert videre i vår nasjonalsang:

Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;

Det gjelder i enda større grad i Palestina hvor folket utkjemper en heroisk frihetskamp mot den internasjonale jødiske okkupasjonsmakten som utøver et terrorvelde verden knapt har sett make til.

Og også i Palestina finnes det dem som elsker sitt land og sitt folk høyere enn sitt eget midlertidige liv her i Midgard. Og også i Palestina står kvinnene opp og strider for at jødisk okkupasjon, undertrykkelse og terror ikke skal utrydde deres eget elskede folk.

En av dem er den 29 år gamle vakre unge kvinnen Hanadi Tayser Jaradat som sammen med en bombe laget av dynamitt, skruer og muttere gikk til sitt Islamske paradis med fred i hjertet. At hun har et rimelig nordisk preget utseende kan komme av at en av våre nordiske stammer utvandret fra den tyske bukt for noen tusen år siden og erobret kystene innerst i Middelhavet og ga Palestina sitt navn.

I ydmykhet overfor henne og alle andre heltemodige og selvoppofrende frihetskjempere som har gitt sine jordiske liv i kampen mot den internasjonale jødedommens terror tenner jeg et lys til deres ære mens jeg minnes strofene fra vår kjære nasjonalsang:

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;