.:Vigrid Forsiden:.

Auschwitz-kommandant Rudolf Höss tilstod under tortur
Skrevet av Gasse-Geir
Link til originalen nederst i artikkelen

Rudolf Höss (født 25. november 1901 i Baden-Baden og henrettet ved henging i Auschwitz 16. april 1947) var kommandant for Auschwitz-leiren fra 14. juni 1940 til 10. november 1943. Da han begynte som kommandant for leiren var han Hauptsturmführer i SS, i 1941 ble han Sturmbannführer og i 1942 Obersturmbannführer. Han fikk krigsutmerkelsen Jernkorset av første og andre klasse for sin innsats i første verdenskrig, ble SS-aspirant i 1933, deretter fullverdig SS-medlem i 1934, og steg i SS-gradene i årene som fulgte. Han var gift med Hedwig Hensel og hadde fem barn.

Før tyskerne tok over i 1939 var Auschwitz-komplekset en polsk militærforlegning. SS-riksfører Heinrich Himmler kunngjorde planen om å sette opp en leir for krigsfanger i Auschwitz 27. april 1940, og leiren åpnet 14. juni 1940 da 728 fanger som tilhørte den polske motstandsbevegelsen ble overflyttet dit fra Tarnow. Rudolf Höss ble utnevnt som den første leir-kommandanten og fortsatte i stillingen fram til han ble erstattet av Arthur Liebehenschel 10. november 1943, som i sin tur ble etterfulgt av Richard Baer som styrte leiren fra mai 1944 til februar 1945.

Over ser vi SS-sjef Heinrich Himmler mens Rudolf Höss er til høyre

Rettssak og tilståelse:

Det Höss er alment kjent for, er at han var den kommandanten som var ansvarlig for at alt fra 1 million til 3-4 millioner mennesker, i hovedsak jøder, ble utryddet i Auschwitz under krigen, hovedsaklig i gasskamre. Höss sin affidavit (skriftlig egenerklæring) fremlagt i Nüremberg-rettssaken 5. april 1946, sier følgende (Fritt oversatt av meg, Gasse-Geir, fra engelsk):

"Jeg styrte Auschwitz fram til 1. desember 1943 og har beregnet at minst 2.5 millioner ofre ble henrettet og utryddet der ved gassing og brenning, og minst en halv million til døde av sult og sykdom. Tilsammen 3 millioner ofre. Dette antallet er 70-80% av alle personer som ble sendt til Auschwitz som fanger. Det resterende antallet ble valgt ut og brukt til slavearbeid i konsentrasjonsleirens industrivirksomhet.

Blant de som ble henrettet og brent var omlag 20.000 russiske krigsfanger (hentet ut av krigsfange-bur av Gestapo på et tidligere tidspunkt) som ble levert til Auschwitz i Wehrmacht-transporter under vanlige Wehrmacht-offiserers og mannskaps ledelse. Resten av det totale antallet ofre omfattet blant annet omtrent 100.000 tyske jøder og et stort antall personer (hovedsaklig jøder) fra Nederland, Frankrike, Belgia, Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Hellas eller andre land. Bare i løpet av sommeren i 1944 utryddet vi omlag 400.000 jøder fra Ungarn i Auschwitz."

Så langt er alt vel og bra, men så begynner problemene. Nå skal jeg fortelle den ukjente historien som ligger bak denne "frivillige erklæringen" som Höss la frem under rettssaken.

Avsløringer i 1983 om de engelske soldatene som torturerte Rudolf Höss

Historie-revisjonister har lenge hatt sterke mistanker om at tortur lå bak Höss sin tilståelse, men det var ikke før i 1983 at bevisene for dette ble funnet. Mer spesifikt var det engelske soldater i 92nd Field Security Section man mistenkte, men dette hadde enda ikke blitt bekreftet. Vel, krigen endte i Tyskland 8. mai 1945 og Höss ble fanget av engelskmennene som så satte ham i en leir for SS-menn. Som utdannet agronom fikk han en tidlig løslatelse. Vaktene var ikke klar over hvilken dyrebar fange de hadde. Gjennom et arbeidskontor fikk han jobbe med jordbruk på en gård i nærheten av Flensburg, ikke langt fra grensen til Danmark. Der ble han i 8 måneder, samtidig som militærpolitiet lette etter ham. Hans familie, som han klarte å komme i kontakt med, var under nøye overvåkning og ofte gjenstand for husransakelser. Senere ble Höss fanget på nytt og under tortur avga han sin tilståelse. (Det er flere tilståelser, og også "memoarer" det er snakk om. Dette kommer vi til senere i teksten).

1983 var året boken Legions of Death av Rupert Butler ble publisert. Butler har forfattet tre andre typiske anti-nazi bøker: The Black Angels, Hand of Steel og Gestapo. Forfatteren sier han gjorde forskning for boken ved The Imperial War Museum i London, The Institute for Contemporary History, Wiener Library, og andre distingverte institusjoner. I begynnelsen av boken uttrykker han sin takknemlighet til disse institusjonene, og også, blant annet, til to personer hvorav den ene er Bernard Clarke ("som fanget Auschwitz-kommandant Rudolf Höss"). Forfatteren siterer flere bruddstykker av hva som enten er skrevne eller nedtegnede uttalelser fra Clarke.

Bernard Clarke viser ingen anger. Tvert imot legger han en viss stolthet i å ha torturert en "nazist." Rupert Butler finner heller ingenting å kritisere i dette, og ingen av de to forstår viktigheten av deres avsløringer. De sier at Höss ble arrestert 11. mars 1946 og at det tok tre dager med tortur å fremskaffe "et sammenhengende vitnemål." De kan ikke forstå at det såkalte "sammenhengende vitnemålet" var ingenting mer enn en febrilsk tilståelse fra et skjelvende offer den 14. eller 15. mars 1946, klokken halv tre om morgenen. Tilståelsen som skulle forsegle Höss sin skjebne for alltid og gi myten om Holocaust/Auschwitz en bestemt form med historiene om masseutryddelse av jøder i gasskamre.

Den 11. mars 1956 stiger kaptein Cross, Bernard Clarke og fire andre etterretnings-spesialister i engelske uniformer, inn i hjemmet til Frau Höss og hennes barn. De fleste av mennene høye og fryktinngytende. Vi blir fortalt om disse seks mennene at "de var alle trente i sofistikerte teknikker for langvarige og nådelåse forhør" (side 235).

Clarke begynte å rope: "Hvis du ikke forteller oss [hvor din mann er] så leverer vi deg til russerne og de stiller deg opp foran en eksekusjonspelotong, og sønnen din blir sendt til Sibir!" Frau Höss brøt sammen og fortalte hvor bondegården der hennes mann gjemte seg lå, i tillegg til hans nye alias: Franz Lang. Bernard Clarke la til:

"Når vi skremte og truet sønnen og datteren ga de begge helt identiske opplysninger. Den jødiske sersjanten og de fem andre spesialistene i tredje-grads forhør dro så videre for å finne Höss, som de overrasket midt på natten mens han sov i en alkove som ble brukt til å slakte kveg i på gården."

Höss skrek ut i redsel når han så de engelske uniformene. Clarke ropte: "Hva heter du?" Hver gang svarte han "Fritz Lang." Clarke kjørte neven inn i ansiktet på sin fange og den fjerde gangen han gjorde det, brøt Höss sammen og fortalte hvem han var. Innrømmelsen utløste brått stor vrede hos de jødiske sersjantene i arrestasjonsgruppen som hadde foreldre som (ifølge historien) hadde dødd i Auschwitz som følge av en ordre undertegnet av Höss. Fangen ble revet ned fra køyen og pyjamasen revet av hans kropp. Han ble så slept naken til en av slakterbenkene der Clarke fikk inntrykk av at slagene og skrikene var uten ende.

Omsider sa den medisinske offiseren til kapteinen: "Be dem slutte, med mindre du vil ta med deg et lik hjem." Höss fikk et teppe over seg og ble slept til Clarkes bil der sersjanten helte en stor klunk med whisky ned halsen hans, og så prøvde Höss etterhvert å sove. Clarke kjørte stokken sin oppunder mannens øyelokk og sa på tysk: "Hold dine øyne åpne, ditt svin!" For første gang stutret Höss fram sin ofte repeterte frase: "Jeg fikk mine ordrer fra Himmler. Jeg er bare en vanlig soldat slik du er, og soldater må adlyde ordre."

Mennene kom tilbake til Heide omkring klokken tre på morgenen. Det snødde fremdeles, men de rev teppet av Höss og han ble tvunget til å gå splitter naken gjennom luftegården til cellen sin (side 237). Så er det Bernard som avslører: "Det tok tre dager å få et sammenhengende vitnemål ut av [Höss]" (ibid.). Dette ble bekreftet av en viss Ken Jones i en artikkel i avisen Wrexham Leader (17. oktober 1986).

Ken Jones var dengang mening soldat i det femte Royal Horse Artillery, stasjonert i Schleswig-Holstein. "De tok ham inn til oss når han nektet å samarbeide når han ble forhørt om hans aktiviteter under krigen. Han kom i vinteren 1945/1946 og ble puttet i en liten fengselcelle i en av brakkene," forteller Jones.

I fengselet

To andre soldater var sendt ut til Höss sin celle sammen med Jones for å få ham til å bryte sammen for forhør. "Vi satt i cellen med ham, dag og natt, utstyrt med økseskaft. Jobben vår var å slå til ham hver gang han sovnet for å bryte ned hans motstandskraft," sa Jones. Når Höss ble tatt ut i friluft for mosjon, fikk han bare gå med en bukse og tynn bomullsskjorte i den bitende kulden.

Etter tre dager og netter uten søvn brøt Höss endelig sammen og avga en fullstendig tilståelse til myndighetene. Vitnemålet Clarke hadde, fremkalt under omstendighetene nettopp beskrevet av bøllene i British Military Security inspirerte av sersjant-tolk Bernard Clarke, ble Höss sin første tilståelse, den opprinnelige tilståelsen indeksert med nummer NO-1210. Så fort den torturerte fangen hadde begynt å snakke, ifølge Clarke, var det umulig å stoppe ham. Clarke, som ikke var noe mer bevisst i 1982 eller 1983 enn i 1946 om enormiteten av hva han tvang Höss til å tilstå, fortsetter med å beskrive en serie fiktive uhyrligheter presentert som sannhet: Höss gikk i gang med å fortelle hvordan etter at kroppene hadde tatt fyr, ble fettet som strømmet ut fra dem helt over andre kropper (!). Han anslo antallet døde bare i den perioden han var i Auschwitz, til 2 millioner (!); drapsoperasjonen eliminerte 10.000 ofre daglig (!).

Det var Clarkes plikt å sensurere brevene Höss sendte til sin kone og sine barn. Enhver politimann vet at makten til å innvilge eller nekte en fange retten til å skrive til sin familie utgjør et psykologisk våpen. For å få en fange til å "synge" er det ofte nok å nekte fangen dette. Clarke gir oss en interessant bemerkning om innholdet i Höss sine brev; han forteller oss:

Av og til fikk jeg en klump i halsen. Det var to forskjellige menn inni mannen: den ene var brutal og uten hensyn til menneskeliv, og den andre var myk og hengiven (side 238). Rupert Butler avslutter sin fortelling med å si at Höss hverken prøvde å fornekte eller unnslippe sitt ansvar, og under Nüremberg-rettssaken så vi at Höss ga uttrykk for en "schizofren apati." Uttrykket kom fra den amerikanske fengselspsykologen G.M. Gilbert som hadde ansvar for den psykologiske overvåkningen av fangene, og som hjalp den amerikanske påtalemakten gjennom sin diskrete avlytting. Vi kan definitivt si at Höss var "delt i to." Han fremstod som et vrak, fordi de hadde gjort ham til et vrak.

"Apatisk," skriver Gilbert på side 229 i sin bok; "apatisk," gjentar han på neste side; "schizofren apati," skriver han på side 239 (Nuremberg Diary, 1947, Signet Book, 1961).

På slutten av sin rettssak i Krakow tok Höss imot sin dødsstraff med likegyldighet. Rupert Butler kommenterer:

[Höss] uttrykte forståelse for at de allierte hadde sine ordre, og at det kunne absolutt ikke være spørsmål om noe annet enn at disse ble utført (ibid.). Man kunne ikke sagt det bedre. Det virker som at Rudolf Höss, i likhet med tusener av andre tyskere på tiltalebenken, overlatt til seierherrene som var totalt overbeviste om deres egen godhet, hadde kjapt forstått at han ikke hadde noe annet valg enn å finne seg i dommernes vilje, om de så kom vestifra eller østifra.

Butler minner oss deretter på tilfellet Hans Frank, den tidligere guvernøren i Polen. Med den samme tonen av moralsk tilfredsstillelse gjenforteller han omstendighetene omkring hvordan Frank ble fanget og behandlingen han fikk deretter:

Kjendisstatus av noe slag imponerte ikke de to fargede amerikanske soldatene som arresterte ham og sørget for at han ble transportert til det kommunale fengselet i Miesbach, etter at de hadde brutalt banket ham opp og slengt ham opp i en lastebil. En presenning hadde blitt kastet over ham for å skjule åpenbare tegn på mishandling; Frank fant dette dekket nyttig når han prøvde å kutte pulsåren på sin venstre arm. Men, selvfølgelig kunne ikke en så lett vei ut tillates; en amerikansk medisinsk offiser reddet hans liv og han endte opp på tiltalebenken ved det internasjonale militærtribunalet i Nüremberg. (side 238-239). Rudolf Höss og Hans Frank var ikke de eneste som gjennomgikk behandling av den sorten. Julius Streicher, Hans Fritzsche, Oswald Pohl, Franz Ziereis og Josef Kramer, er blant de mest kjente tilfellene.

Men saken om Rudolf Höss er definitivt den med de alvorligste konsekvensene. Til dags dato eksisterer det ikke et eneste dokument som viser til at tyskerne hadde noen plan om å utrydde jødene. Léon Poliakov bekreftet dette i 1951:

"Når det gjelder begrepet man kaller planen for total utryddelse, så må det sies at de tre eller fire sentrale figurene begikk selvmord i mai i 1945. Ikke noe dokument har overlevd, eller muligens noengang eksistert." (Bréviaire de la haine: Le IIIe Reich et les Juifs, Calmann-Levy, 1951, Livre de Poche, 1974, side 171). I fraværet av et slikt dokument har historikere som Poliakov gjentatte ganger gått tilbake til hovedsaklig tvilsomme tilståelser som de fra Kurt Gerstein (som tilstod å ha gasset 25 millioner jøder) eller Rudolf Höss, og av og til også forandret på innholdet i dokumenter som det passet dem.

Bernard Clarke er i dag "en vellykket forretningsmann som jobber i Sør-England." (Legions of Death, side 235). Man kan faktisk si det var hans stemme som ble hørt i Nüremberg den 15. april 1946, da assisterende anklager Amen foran et sjokkert og overveldet publikum leste opp Rudolf Höss sin såkalte tilståelse, bit for bit. En løgn av verdensomspennende dimensjoner ble lansert den dagen: Auschwitz-løgnen. Og bak denne store hendelsen var flere jødiske sersjanter i British Military Security, blant andre Bernard Clarke, "i dag en vellykket forretningsmann som jobber i Sør-England."

"Jeg kunne like gjerne ha sagt jeg drepte 5 millioner."

Moritz von Schirmeister var Joseph Goebbels' personlige pressetalsmann i krigsårene. Den 29. juni 1946 ble han forhørt foran det internasjonale militærtribunalet som vitne for Hans Fritzsches forsvar. Hans vitnemål var spesielt interessant i forbindelse med Dr. Goebbels virkelige personlighet og de tyske nyhetstjenestenes holdning ovenfor fossen av skrekkhistorier fra de allierte om konsentrasjonsleirene i krigsårene.

Mot slutten av krigen ble Moritz von Schirmeister arrestert av engelske agenter og internert i en leir i England, der han fikk som oppgave å gi sine medfanger "politisk omskolering." Før han avla vitnemål i Nüremberg, ble han flydd over fra London til Tyskland. Først ble han holdt på Minden-an-der-Weser, lokasjonen til det engelske militærpolitiets største forhørssenter på tysk jord. Derfra ble han kjørt med bil (31. mars - 1. april 1946) til fengselet i Nüremberg. Rudolf Höss satt i samme bil. Moritz von Schirmeister var nettopp den "krigsfangen som hadde blitt fløyet over fra London for å vitne i Fritzsches forsvar" som Höss snakket om i sine "memoarer" (se ovenfor, side 393).

Professor Robert Faurisson opplyser om at han fikk et dokument fra den amerikanske revisjonisten Mark Weber i Washington D.C. i september 1983 (han sier han ikke har tillatelse til å avsløre dokumentets kilde), og ifølge dette dokumentet kunne Schirmeiseter og Höss snakke fritt sammen på denne bilturen på vei til Nüremberg. I dokumentet som er litt over to sider langt, sier Schirmeister i forbindelse med Höss sine anklager at Höss fortalte ham følgende:

"Gewiss, ich habe unterschrieben, dass ich 2 Millionen Juden umgebracht habe. Aber ich hätte genausogut untershrieben, dass es 5 Millionen Juden gewesen sind. Es gibt eben Methoden, mit denen man jedes Geständnis erreichen kann -- ob es nun wahr ist oder nicht."

Oversatt til norsk: "Det stemmer at jeg har undertegnet et vitnemål som sier at jeg drepte to og en halv millioner jøder. Men jeg kunne like gjerne ha sagt at det var fem millioner. Det fins visse metoder man kan frembringe enhver tilståelse med, uansett om det som tilstås er sant eller ikke."

Enda en tilståelse undertegnet av Rudolf Höss

Engelskmennene som torturerte Rudolf Höss så ingen grunn til å beherske seg. Etter at de fikk ham til å undertegne dokumentetet merket NO-1210 klokken halv tre på morgenen den 14. eller 15. mars 1946, fikk de så en ny underskrift av ham den 16. mars, denne gangen under en tekst skrevet på engelsk, med et tomrom der stedsnavnet burde vært. Vaktene hans fikk ham til å signere et enkelt notat skrevet på engelsk:

Vitnemål avgitt frivillig ved ______ Gaol av Rudolf Höss, tidligere kommandant ved Auschwitz konsentrasjonsleir, den 16. mars 1946. Jeg personlig sørget for, på ordre fra Himmler i mai 1941, at to millioner personer ble gasset fra mellom juni og juli 1941 til slutten av 1943, i tidsrommet jeg var Auschwitz-kommandant.

Undertegnet av Rudolf Höss, SS-Stubhr. Eh. (?) Kdt. v. Auschwitz-Birkenau (t.o.m. ordet "signed" var skrevet på engelsk).

Anerkjente historikere bestrider at Höss ble torturert og tilstod under tvang, men etter at Rupert Butlers bok kom ut i 1983, er det ikke lenger mulig for dem å hevde dette. Med andre ord: revisjonistene hadde rett.

Auschwitz-idiotien i dag

Rupert Butlers uintensjonelle avsløringer i 1983,og andre uventede avsløringer i "The Toronto Trial" i 1985, lyktes i å endelig demonstrere klart og tydelig hvordan Auschwitz-myten var fabrikkert mellom 1944 og1947, eller for å være nøyaktig, fra april 1944 når Rudolf Vrba og Alfred Wetzler skal ha flyktet fra Auschwitz for å fortelle sin historie til verden - helt til april 1947, da Rudolf Höss ble hengt etter å angivelig ha fortalt verden en lignende historie om Auschwitz.

En uønsket konsekvens for makthaverne av slike fakta som de som kom frem i denne omtalte boken, og alt som kom frem i Ernst Zündels Holocaustbenekter-rettssaker i Toronto i 1985 og 1988, ble at minnesteinen i Auschwitz måtte byttes ut i 1990. Man kunne nemlig ikke lenger forsvare påstanden om at 4 millioner hadde dødd i Auschwitz, og dermed nedjusterte man tallet fra 4 millioner til "omlag en og en halv million." Dette får dog besøkende til Auschwitz høre null og niks om. Ei heller har det magiske 6 millioner-tallet blitt endret som følge av denne nedjusteringen. Men.. man kan skimte seier for sannheten i horisonten. Holocaust-luftslottet bygd på løgner kan ikke vare evig.

Kanskje neste steg blir at noen erkjenner problemet med at de "omtrent en og en halv million" ikke har noe mer substans enn de tidligere 4 millionene?

Her er link til Originalartikkel.

Gasse-Geir