Av John ”Birdman” Bryant, oversatt av Vigrid
Denne artikkelen er skrevet av en amerikaner om amerikanske forhold beregnet på amerikanere. Den er interessant nok for oss
nordmenn å lære av likevel.
Rasist: Ordet liberalerne bruker når de kaller en hvit mann for en nigger. (JBR Yant, Mortal Words, volume 1.)
"Noe av det som er vanskeligst å holde ut for en kråke, en ravn, en ulv eller et menneske er å føle seg ensom og atskilt
fra sine egne. Følelsen av tilhørighet er en av de mest grunnleggende av alle følelser." –(Lawrence Kilham (1989), sitert i
Candace Savages bok Bird Brains: The Intelligence of Crows, Ravens, Magpies, and Jays, Sierra Club, 1995: 61).
I dag blir uttrykket rasist betraktet som noe negativt og knapt en dag går uten at en eller annen hvit person forteller hvor
forferdelig han synes rasisme er eller kommer med unnskyldninger for sine forfedres rasisme. Videre har mange ting som
forutsettes å være rasistisk motiverte nå blitt ulovlige og andre ting som allerede er ulovlige gir strengere straffer når
de er rasistisk motiverte.
Men hvit rasisme, som faktisk er den eneste form for rasisme som fordømmes i våre kjære liberale media, som innebærer at
hvite bruker rasistiske uttrykk mot svarte, de av spansk herkomst, jøder eller folk av hvilken som helst annen folkegruppe
bør ikke bare forsvares, den bør oppmuntres. Den anti-rasistiske, liberale filosofi som snakker om ”likhet”, “integrasjon”,
“toleranse” og “flerkultur” er ikke bare dårlig for de impliserte, men den legger også grunnlag for ødeleggelsen av nasjonen
som havarerer på rasekrigens klippe.
La oss først se på hva som ligger i uttrykket rasist. Vi ser da bort fra at dem det gjelder på en eller annen måte er
“onde”. Svaret er å finne i de følgende linjer: ”En rasist er en person som gjør ære på sin rase, tar vare på sin historie,
foretrekker, som nesten alle andre, å være sammen med sine egne. Han tror også at hans genetiske arv er verdt å ta vare på,
akkurat som liberalere mener at den flekkete ugla, sjeldne fiskearter, amerikanske indianere og australske aboriginere er
verdt å ta vare på.”
Ut fra denne definisjonen kan vi se at det ikke er noe som helst galt i å være rasist og hvis vi følger den liberale logikk
i tilfellene om den flekkete ugla og Australias innfødte er liberalisme sammenlignbart med enhver form for rasisme. Dersom
man forteller dette til liberalere ville de sikkert ikke vedgå sin egen logikk. De vil forresten ha problemer med å følge en
hvilken som helst logikk hva det angår.
Det er sant at rasister noen ganger blir beskyldt for ”hat” overfor andre raser og det skal innrømmes at det sannsynligvis
finnes rasister som hater folk av annen rase på en eller annen måte, men hat har ingenting å gjøre med rasisme som sådan. En
person kan være glad i sin egen rase uten å være negativt innstilt til andre raser, akkurat som en mann som er glad i sin
egen familie ikke føler hat til andre familier.
Men hvis hat ikke er en del av det å være rasist, så er det åpenbart en følelsesmessig avstand mellom følelsene en mann har
for sin egen rase og følelsene han har for mennesker av andre, konkurrerende grupper. Følelser som i noen tilfeller kan være
positive, likegyldige eller negative på en eller annen måte. Det finnes en veldig enkel forklaring på disse følelsene.
Dersom en gruppe overlever betyr det at denne gruppen har en spesiell følelse for hverandre som holder gruppen samlet og
således ekskluderer utenforstående.
Faktisk så er en gruppes sjanse til å overleve proporsjonal med de positive følelsene gruppens medlemmer har for hverandre
og således proporsjonal med intensiteten av negative følelser den har for andre, konkurrerende grupper. Vi kan si det på en
annen måte: Negative følelser for andre grupper, inkludert hat, er naturens måte å sikre at gruppen overlever. Vi kan
således se at enhver gruppe, fra familier til nasjoner, avhenger av kjærlighet for gruppen og ”hat” (i et relativt begrep),
til andre, konkurrerende grupper og dets medlemmer.
Under normale omstendigheter vil konflikter mellom “kjærlighetsgruppen” og “hatgruppen” være lite synlige, men av og til
blir de synlige og da kan de bli veldig intense. Dette kan være situasjoner hvor gruppene er truet. For eksempel i krigstid
hvor fienden ofte blir framstilt som tilbakestående monstre uten moral, men når krigen er over blir normale relasjoner
gjenopprettet og den tidligere fienden blir ”normal” igjen. Denne situasjonen hadde vi i begge verdenskrigene, den kalde
krigen og Vietnamkrigen. (Vigrid: Ikke overfor tyskerne etter verdenskrigene).
De som oftest sies å uttrykke rasehat er “Rednecks”, “Hollywood-skinheads”, typer som minner om komiseriefiguren Archie
Bunker og andre hvite som befinner seg nederst på inntektsskalaen. De blir betraktet som for dumme, uten utdanning og ellers
ikke sofistikerte nok til å forstå den fantastiske, flerkulturelle filosofien.
Slike mennesker er ofte lite sofistikerte og uttrykker seg ofte sterkt negativt til ikke-hvite. Dette resulterer i at de
er et lett bytte for liberale anti-hvite rasister som har små problemer med å forakte dem. Den viktigste grunnen til at hvite
av lavere klasse ofte uttrykker seg negativt til ikke-hvite er at de nettopp er de første som blir direkte truet av
ikke-hvite.
Det er fordi det er disse menneskene, som lever på lave inntekter, ikke har råd til å flytte til forstedene. De kan ikke
flytte vekk fra den urbane forsøplingen som svarte og andre minoriteter bidrar til. Det er derfor de fattige hvite, som
daglig må kjempe med den ofte usiviliserte oppførselen fra slike minoriteter, blir rasister. Dette medfører at de liberale,
som skryter av sin medfølelse for de fattige og de som faller utenfor systemet, faktisk skader de fattige hvite, mens de,
for det meste, rike liberale blir helt upåvirket av denne konflikten.
Forsøplingen av byene som minoritetene fører med seg og hatet som utvikles hos fattige hvite som må finne seg i alt dette er
faktisk en del av en rasekrig som har pågått ikke bare i Amerika, men i hele den vestlige verden. Faktisk så er det mer enn
en rasekrig siden grupper heller enn raser er involvert. Etniske minoriteter, rødstrømper, homoseksuelle, handikappede og
mange andre vil også være med å “krige”.
Denne krigen kan kanskje bedre karakteriseres som en krig mellom det å være politisk korrekt og det å ikke være politisk
korrekt. For å gjøre det enkelt kan vi kalle det for PK-krigen. Men mens denne krigen ser ut til å bli utkjempet mellom et
stort antall atskilte grupper fører selv en overflatisk gransking fram til konklusjonen at PK-krigen er en krig mot den
hvite rase og den vestlige kulturen som er skapt av de hvite. Dette kommer tydelig til uttrykk i media der de hvite konstant
blir uthengt som rasister. Dette er en klar tendens i alle vestlige land. Også fordi den eksisterende makteliten omfavner
politisk korrekthet som offisiell politikk.
En politikk som forsøker å viske ut landegrenser. Dette vil i praksis si landegrensene til hvite nasjoner. Den viktigste
følgen av denne politikken er at de hvite nasjonene, sammen med sin kultur og egenart, vil forsvinne. Dette vil skje både
fordi land vil “smelte” sammen til unioner, og viktigst av alt, fordi invasjonen av folk fra den tredje verden vil bli så
stor at vi ikke kan demme opp for den. Folk fra den tredje verden vil komme hit i store mengder fordi de ser at vår velstand
og spesielt våre velferds- og trygdeordninger er gode og våre samfunn er velstående.
Det åpenbare spørsmål vi må stille oss etter ovennevnte observasjon er følgende: Hva er det som fyrer opp under PK-krigen?
Det finnes kanskje ikke noe enkelt svar på dette, men det er flere viktige faktorer som spiller inn. En av disse er
økonomi. Folk fra den tredje verden arbeider for lavere lønninger og ved å åpne grensene vil arbeidsgiverne få tilgang på
billig arbeidskraft og frihandel gjør at bedrifter kan etablere seg i lavkostland. Midt opp i alt dette vil PK-krigen gi
konkurransefortrinn til store bedrifter i forhold til mindre bedrifter som har større problemer med å holde kostnadene nede
fordi de ikke kan flagge ut. Krav om fordelsbehandling av ikke-hvite og andre anti-hvite rasist-tiltak vil også falle tyngre
for små bedrifter.
Enda en annen grunn for at vi har PK-krigen er overfloden som den hvite vestlige kulturen har produsert. De hvite har, i
motsetning til de fleste andre kulturer, medfølelse og sympati for de som har vært mindre heldige i livet. Denne egenskapen
vises ved at vi forsøker å omvende ”hedningene” til å bli kristne og siviliserte mennesker. Dette har gjort at disse
folkene er lært opp til å kreve velferd av oss og prøver å få tilgang til våre velferdsgoder gjennom mer liberale
innvandringslover. Dette vil til syvende og sist sette vår sivilisasjon i fare. En sivilisasjon som fremskaffet alle de
godene som folk fra den tredje verden higer slik etter.
Det jødiske samfunnet fyrer opp under PK-krigen,
krigen mot den hvite mann og vestlig kultur.
"Alle jøder er gode av natur og alle ikke-jøder er onde av natur. Jødene er skaperens mesterverk. Ikke-jødene er jordens
avskum."
Dette er jødedommens religiøse filosofi, formulert av Rabbi Shneur Zalman, den mest fremstående Chassidic-jødiske leder i Europa. Han
var en ledende jødisk religiøs lovgiver som laget en ny versjon av Shulchan Aruch; som er et sett med jødiske religiøse
lover og leveregler. (Kilde: Frankfurter Allgemeine Zeitung, 11. mars 1994, side 14).
Like viktig, ja kanskje enda viktigere enn selskapers økonomi og vestens overflod, er en tredje faktor som fyrer opp under
PK-krigen: Det jødiske samfunnet! Selv om jødene utgjør mindre enn 3 % av USA’s befolkning er de særdeles velstående og
mektige. I tillegg har de en sterk etnisk, (eller om du vil rasistisk), identitet. Videre har det vært mange tilfeller av
jødeforfølgelser begått av kristne lenge før det skjedde i Tyskland under den 2. verdenskrig.
Dette har gitt jødene en dyptliggende anti-gentile(anti ikke-jøde) tankegang som gjør at de lever etter reglene om “Aldri
tilgi, aldri glemme” og ”Øye for øye, tann for tann”. Dette er en mentalitet som er hentet fra Talmud og som, i følge dens
logikk, forsøker å hevne seg for uretten det samme samfunnet har vist overfor jødene og deres lidelser opp gjennom
historien. Alt sett fra jødenes side. Dette til tross for at jødene lenge har vært akseptert i vestlige samfunn og de
fleste av de som forfulgte dem nå er døde.
Det viser seg likevel at jødene både har midlene og motivene for å fyre opp under PK-krigen. Årsakene til jødenes
engasjement i denne krigen blir for komplisert å komme inn på i denne artikkelen. Det er likevel noen fakta som bør nevnes:
1. Kommunismen var hovedsakelig et jødisk fenomen og førte til en verdensomspennende konspirasjon som skulle gi
jødene politisk dominans.
2. På slutten av 1920-tallet vedtok det amerikanske kommunistpartiet å gå inn for raseuroligheter med det formal å
svekke landet slik at det kunne overtas av kommunistene, (les: jødene).
3. I flere av de første årene var topplederne og juristene i NAACP, (National Association for the Advancement of
Colored People), jøder.
4. Store deler av medlemmene i Borgerrettsbevegelsen var jøder.
5. De fleste framstående medlemmene i feministbevegelsen var jøder.
6. Jødene er en dominerende kraft i avisverdenen, i TV selskapene og i Hollywood og alle disse mediene arbeider
konstant for den liberale anti-hvite rasistiske PK-linjen.
7. Jødene bidrar med mer enn halvparten av driftsbudsjettet til det (liberale) demokratiske partiet i USA. De
dominerer i kongressen, (Pat Buchanan har kalt kongressen for Israel- okkupert territorium). Jødene innehadde også over 50%
av stillingene i president Clintons administrasjon. Det er like ille eller verre under Bush.
8. Nå til dags er det jødiske samfunnet den største fienden av retten til å uttale seg fritt. Denne retten er
spesielt høyt verdsatt i den vestlige verden. I mange vestlige land har jødene tvunget gjennom lover som hindrer folk i
sette spørsmålstegn ved den ortodokse jødiske versjonen av jødeutryddelsene. De har også gjort forsøk på å kneble det frie
ord på internett i den politiske korrekthets navn.
I avsnittene over har vi vist at PK-krigen er en krig mot den hvite rase og den vestlige kultur som de hvite har skapt. Vi
har også sett at på mange måter er PK-krigen en krig mellom jøder og hvite. Egentlig kan vi si at PK-krigen er en rasekrig
og sjansen for at den flotteste rasen i verden, (en rase som kun består av 7% av jordens befolkning og således selv er en
minoritet), skal overleve er på ingen måte selvsagt.